Bølgen

‘Grief is a process and it comes in waves. Embrace the moments you are able to breathe. They don’t come often these days. They probably never will.’

 

I helgen møtte jeg så mange fine mennesker, utenfor husets fire vegger, ja – ikke bare dørstokkmila, på det som nå skummelt nærmer seg 60 dager. Alt jeg fryktet, angsten som det tok nærmest to time å overkomme… Det var bortkastet energi. Det gjorde så godt (er det lov for meg å si?) å bare kunne puste. For noen timer så levde jeg i en helt annen realitet, med så fine folk rundt meg som bare lot meg være meg. Tusen takk, alle sammen. Klemmene, latteren, mimringen. Jeg trengte det.

Så hvorfor sitter jeg nå her og gråter.

Dårlig samvittighet. Jeg har hatt den siden dag én. Dårlig samvittighet for at jeg fortsatt får lov å bare generelt puste. Her kommer bitterheten for at jeg lo, for en kveld. Bitterheten over at jeg lar meg selv skyve ting på avstand, at jeg i det hele tatt er i stand til det. Bitterheten av at livet mitt fortsetter, og ikke han som fortjente det mest. Urettferdig. Det er dét det der. Og nå som jeg har fått kjenne på den etter denne kvelden, så klarer jeg ikke å forstå hvordan jeg noengang skal kunne klare å utsette meg for det igjen. Utsette meg selv “faren” for å le, for å leve, for å ha det noenlunde fungerende. For det slår så hardt tilbake. Så fryktelig hardt. Jeg har lyst å spy.

Det blir lenge til neste gang.

For… når helgen kommer, så tar folk seg fri. Her er det søndag hver dag. Når mandagen kommer, så starter hverdagen til folk flest – mens jeg har ingen hverdag å gå tilbake til. Om jeg var med venninner før, så slo det meg alltid før kvelden tok slutt, hvor heldig var jeg – som hadde noen å komme hjem til. Tenk, at noen kunne bli så glad for å se meg. Og når jeg da kom inn døra, så gikk jeg rett inn på soverommet hans og kysset han god natt. I helga var det ikke noe soverom å se innom. Det var ingen liten gutt å kysse god natt. Pakke dynen rundt. Det var bare meg. Helt splitters alene.

58 dager.

Det gjør så vondt. Så veldig, veldig vondt. Det koster meg veldig lite å skrive om personlige følelser, for å skrive har alltid vært terapi nummer én. Sånn er det ikke uten tastaturet. Jeg snakker aldri åpent – det faller naturlig for meg å stenge meg inne, være alene. Dét var det som var planen da jeg overtok den nye leiligheten min. Jeg gikk faktisk inn for å stenge verden komplett ute. Så, det at jeg nå nesten aldri er der, at jeg nærmest løper hjem til familien min når jeg føler tankene tar overhånd, at jeg hver bidigste natt heller sitter med moren min som er på jobb til sola står opp – det var vel det som overrasket meg mest. For, så redd har jeg blitt for mine egne tanker. Så redd er jeg for å bare føle. Så livredd er jeg for å være alene. Det river meg overende, slår meg totalt ned, om og om igjen.

Dette er større enn meg.

Jeg vil så gjerne på seminarhelgen LUB arrangerer nå i oktober, men jeg har enda ikke klart å sende inn påmeldingen. Det stopper opp ved knappen ‘send.’ Jeg har stirret på den nå i nærmest en time. Hodet holder på å sprenge. Det blir liksom så virkelig, om jeg gjør det. Selv om det vel strengt tatt ikke kan bli mer virkelig nå. Av alle fremtidige møter jeg hadde i vente, så trodde jeg aldri at dette kunne bli én av dem. Vi skulle jo på møte med Barneavdelingen, vi, for veien videre med fremgangen til Aron – ikke Landsforeningen uventet barnedød?! Nei. Nei.!

Share: