To skritt frem, ett år tilbake

Grief is love with no place to go.

 

Jeg har ikke fått til å skrevet noen ord på flere dager. Jeg har tviholdt på tårene på to av dem. Fordi jeg er redd for å gråte. Det er ingen “befrielse” lenger, det føles bare ekstra vondt når tårene triller. Jeg er bare en skygge av angst. Tilbake på dag én. Ett skritt frem, fem-syv-ti tilbake. Fullt kaos i topplokket. Jeg flirer alt for mye når jeg først ler, fordi jeg vil forskyve skyldfølelsen som kommer etterpå. Jeg prater om ingenting, hele tiden, for å få fokuset bort fra stormen i hodet. Så lenge jeg hører stemmen min, så vet jeg at jeg er her. Jeg klarer endelig å se på TV igjen nå, noe som er en enorm lettelse i seg selv. For nå kan jeg forsvinne inn i alt annet enn det jeg står i.

“NAV stanser utbetalingen av barnetrygd.
Vi har fått melding om at *fullt navn* er død.”

Takk, NAV. Takk for klasken i trynet. Jeg er ganske informert med hva som har skjedd. Jeg er veldig innforstått med hvorfor jeg ikke lenger har krav på barnetrygd.

Det sto vel i all hovedsak ikke noe groteskt der. Det bare føltes sånn. Det var bare det ene ordet… Var det virkelig nødvendig. Det tok meg tilbake til den dagen. Jeg kastet mobilen på bordet og trakk pusten. Det var som om jeg nettopp hadde lest en brutal hemmelighet. Som om de hadde skrevet noe ulovlig. Hva annet kunne ha stått der? Vel, i mine øyner, så hadde det vært nok å sagt at de hadde stanset det. Enkelt og greit. Men, det er jo fortsatt sannheten. Det er jo grunnlaget. Selv om det føltes ut som å få det gnidd ekstra inn, som en ekstra belastning – det ér jo realiteten, og det vil aldri forandre seg, uansett hvor mye jeg både fortrenger og benekter det.

Setningen jeg aldri har sagt høyt, setningen jeg aldri har skrevet.
Setningen jeg ikke engang har turt å tenke høyt inne i mitt eget hode,
fordi det føles ut som jeg tenker noe som er, nettopp, ulovlig.

Det tar meg så lang tid å skrive for tiden, bare å gjøre noe generelt, fordi hodet mitt vender tilbake til den dagen, da jeg satt med sønnen min i armene, vel vitende om at det ville bli for siste gang. Hver bevegelse jeg foretok meg sitter alt for sterkt i minnet. Jeg skulle ønske det ikke gjorde det. Av alle ting jeg har klart å fortrengt fra fortiden – hvorfor ikke dette. Minnet hvor jeg ser meg selv gå bort til vinduskarmen, hvor folk fra alle instanser måtte hjelpe meg opp på beina igjen. Prest, kriseteam, politi. De fortvilte ropene fra familiemedlem. Alle hulkene som gikk som gjenklang i veggene. Den bittelille kisten jeg hylte for full hals om at de ikke måtte bære inn. Alt går på repeat, hver en eneste time.

Bildene er fra parken hvor vi brukte å ta lunch når vi var i nærheten på trilletur. Bildene i midten er fra 20/07, vår siste, hele dag sammen… Det var sol og en av de varmeste dagene vi har hatt i sommer, og Aron koset seg med sjokolade og nye sandaler. Sandaler som ‘kanskje også kunne passe til neste sommer.’ Hvilken neste sommer… I dag satt jeg der alene i kulda. Kontrast. Om jeg bare hadde visst. Om jeg bare hadde visst at dette skulle bli aller siste gangen vi kom til å sitte sånn. Vår aller siste trilletur. Aller siste alt. De sier det blir lettere med tiden. Gjelder det alle? Kan noen garantere meg det? Jeg er snart klar for å ta i mot hjelp nå. Snart. For, her kommer angsten igjen, fordi klokka har bikket midnatt, og jeg har, nok engang, ikke har slått på ernæringspumpa til Aron.

Fordi jeg ikke lenger har den. Fordi det ikke lenger trengs.
Fordi han ikke lenger er her.

52 dager. Jeg er kvalm igjen.

Mamma savner deg.

Share: