Meg uten deg

‘Someday, when the pages of my life end, I know that you will be one of it’s most beautiful chapters.’

 

Jeg føler ikke jeg har noe ugjort, når det kommer til begravelsen…, og det føles veldig, veldig godt. Jeg fikk gjort alt, alt hva jeg første dagene så og si fraskrev meg ansvaret på, da jeg kastet papirene gjennom kjøkkenet og hylte for full hals. Jeg klarte å skrive den talen jeg aldri hadde trodd ville finne sted, jeg klarte å skrive ‘var’ istedenfor ‘er’. Jeg klarte ikke å lese den opp selv, men det er greit, for hadde jeg reist meg så vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Ene dagen var jeg jo overbevist om at jeg ikke engang ville makte å møte opp. Jeg klarte å velge ut bilder, ta håndavtrykk, gi mitt aller siste kyss… Dette ble foreviget av gravferdsbyrået – men bildene har jeg valgt å ikke se. Jeg har heller ikke takket ja til å få dem tilsendt. Jeg er usikker på om jeg noengang vil det. Jeg sliter veldig med å bearbeide tankene fra den dagen. Mye mer enn jeg vil si høyt, mye mer enn de rundt meg kan forstå… Så ble mitt liv for alltid delt opp i to, tiden før- og tiden etter. Det er ikke rart jeg ikke lenger fungerer. Jeg fikk det gjort. Absolutt alt. Bortsett fra…

 

Jeg ønsket så veldig å få tak i ett hjertesmykke delt i to, hvor Aron kunne bære ene delen, og jeg den andre. Dette klarte vi ikke å få tak i tidsnok… helt ærlig så kjente jeg ikke så mye på det, der og da, ikke at jeg forsøkte så mye heller, for hele kroppen min var totalt lammet. Men, nå i ettertid, så har jeg gjort det. Aron fikk der i mot med seg (dette er en helt surrealistisk setning å skrive… ‘fikk med seg’) smykket han fikk fra oldefaren sin på ettårsdagen i fjor sommer. Så da slo det meg, hvorfor kan ikke bare jeg heller bestille nøyaktig samme smykke til meg selv. Så da gjorde jeg det. I går kom det i posten. Som jeg skulle ønske gleden da jeg åpnet det var like stor som da gutten min åpnet det samme over ett år tidligere…

Det hele har begynt å gå mer og mer opp for meg… Akkurat nå har jeg en av, det som til nå har blitt mange, ut-av-kroppen opplegg. Jeg kjenner jeg ligger her i senga, men hodet mitt er så fjernt og langt borte at jeg føler meg helt rar. Det er så vondt, så ubeskrivelig smertefullt, å vite at jeg ikke kan gjøre noe nå. Det er ingenting, absolutt ingenting jeg kan gjøre for å få holde gutten min i armene mine. Det føles ut som jeg har sviktet på alle nivå som mamma, som bare har mine egne behov å ta meg av. Jeg vil bare springe inn på ett soverom, som ikke lenger eksisterer, til en seng, som nå er borte – og løfte han opp. Gi han verdens beste klem. Men jeg kan ikke det. Jeg kan aldri gjøre det igjen – og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det inn. Jeg vet blankt ærlig ikke hvordan jeg skal klare å leve med det. Tårene triller og triller, og jeg er kvalm. 47 dager… og dette er bare begynnelsen.

 

Jeg kan fysisk kjenne hjertet mitt rivne. Det verker i hele kroppen. Hvem hadde trodd sorg kunne kjennes så fysisk. Som om det mentale ikke var nok. Alt krever så mye energi… Man blir lamslått, gang på gang. Hodepinen som aldri tok slutt, hukommelsen som forsvant og øyner som er så vandt med gråt at de ikke lenger hovner opp. Alle tårene som presser seg på, bare av å se en barnevogn. Så kommer det en ikke snakker høyt om, som i tillegg gir en skyldfølelse av de syv sjeldne – sjalusien, bitterheten, sinnet. Sistnevnte har nesten tatt knekken på meg i det siste, jeg er så fryktelig sint om dagen. Jeg har endelig fått noe å sove på nå, så de siste dagene har jeg tatt igjen mye søvn. Det har gjort godt. Jeg kjenner jo at kroppen min er ferdig nå. Helt, komplett ferdig. Hvordan kan vi som mennesker overleve en så overveldende smerte, om og om igjen. Hvordan kan det være mulig.

Å herregud. Hva er det jeg står i.

Share: