Bristepunktet

‘It hurts because the story of your life had so many more beautiful chapters to it but yet the book of your life had been abruptly closed.’

 

Dager som gårsdagen var våre høydepunkt for bare 44 dager siden. Sol og varme. Nå er de ikke engang mitt, ene og alene. Det er vel to uker siden jeg satte min fot i den nye leiligheten min, og sengen min står fortsatt like urørt som dagen mamma kom stormende inn helt hysterisk, med telefonen i ene hånda og søsteren min på slep i den andre. Jeg makter bare ikke. Hver natt ser jeg meg selv holde gutten min den dagen, for så å be hysterisk til presten om å ikke komme inn med kisten. Hver morgen slår det meg like hardt han ikke ligger i sengen ved siden av meg. I går var det omtrent ulevelig. Det knyttet seg i brystet. Jeg vil bare se om han har det bra. Jeg vil bare ha en seng å gå til på natta, stryke kinnet hans, hviske at mamma er her. Men, mamma er ikke der. Og han er ikke her. Og det knuser meg. Det knuser meg sønder og sammen.

Skal jeg liksom ligge her, hele dagen, uten å sjekke til gutten min. Er det virkelig ingen bleie som skal byttes, ingen ernæringspumpe som må kontrolleres? Synes jeg at jeg fortjener å ta meg en dusj, når det er 45 dager siden min egen sønn fikk seg ett bad? Ikke at det er så lett å dusje, når alle såpeluktene minner meg om dét. Bad og kveldsstell. Favoritten. Aron elsket vann.

Dette er fra den 20/07, vår aller siste, hele dag sammen… Aron hadde nettopp fått seg badebasseng av tanten sin, og han var så glad! Så takknemlig jeg er for denne dagen. Sommerkos, basseng og nærmeste familie samlet. Tidligere på dagen hadde vi vært på trilletur, og spiste sjokolade og en av Aron’s favoritt yoghurter i parken. Av alle ‘siste dager’ en kan få – så var denne perfekt. Helt perfekt.

Jeg bakte i går. Havrekjeks. Jeg satte ingrediensene på benken, og i ettertid takket jeg høyere makter for at jeg var alene der og da. Som på film, så satte jeg meg rett på gulvet, tok knærne mot meg, og fikk totalt hetta. Dette var det Aron og jeg brukte å gjøre. Han syntes det var så spennende, og ekkelt (ganske ekkelt, hehe…) å ta på deigen. Bare lukten på ingrediensene gjorde meg fullstendig kvalm. Jeg vil ikke likevel. Få det bort.

Det er så hardt å være en mamma, uten å være det likevel. Å ha alle instinktene i kroppen, uten en baby i armene. Å måtte “besøke” sitt eget barn…! Er dere klar over vondt det faktisk ér, å gå en hel dag uten å bare simpelt bytte en bleie? Jeg kan finne på å gråte ustanselig bare ved tanken – for det er så feil! Man føler seg som verdens verste mamma, som bare “glemmer” ens barns behov. Det går ikke inn at de ikke lenger finnes. Alle hverdagslige rutiner – bare borte. Tanken alene er nok til å bygge opp en panikkangst av de syv sjeldne. Å få barn forandrer alt, så hva gjør man når man plutselig sitter der alene? Nei, virkelig, hva gjør man, når det siste bildet vil forbli det aller siste? Det er ikke rart dette tapet er den største sorgen ett menneske overhodet kan gå i gjennom. Det finnes ikke rart i det hele tatt. Du kan aldri forstå hvor maktesløs man føler seg. Det er så urettferdig. Det er så grådig urettferdig!

Share: