“Evig søndag”

Nå skjønner jeg betydningen av det…

 

Vet dere hva jeg savner i kveld? Bortsett fra det åpenbare… Jeg savner barneavdelingen. Tryggheten, det kjente,- det å vite at her, her var det for engangsskyld noen med mer kunnskap enn meg. Av alle ting, så var det tiden der som falt i tankene i går natt. Som jeg skulle ønske det var der vi hadde vært da alt gikk så forferdelig galt… Jeg fikk en voldsom bølge over meg for litt siden, hvor jeg kom til å tenke på de gangene nattevaktene der inne måtte vekke meg, fordi Aron ikke ville falle til ro igjen. Han trengte mammaen sin for å kunne gjøre det… Og hvor er mammaen hans nå? Det samme trengte også jeg. Mer enn jeg forestilte meg. For nettene er fryktelig lange, nå. Om jeg bare hadde visst… Om det bare var noe som antydet at det ville gå så fryktelig feil. Men det var ikke det. Han var helt frisk. Også testene viste det. Bare kort tid før denne dagen, så målte vi CRPen, som aldri hadde vært bedre. Hvor grusomt ironisk er ikke det…

Vi har alle fått høre at vi må ta vare på de små øyeblikkene, for vi vet aldri hva morgendagen bringer. Jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet å leve etter det. Jeg av alle vet jo det her. Men, så kommer jo hverdagen, og til tider er den så hektisk at man bare må i gjennom den – og man får ikke tid til å sette seg ned å tenke over alt som er så mye viktigere enn de hjemmeregningene, det jobbmøtet eller dagens middag som må sjongleres med småbarn i trassalderen. Også tenker man det som viser seg å være en forbanna vits; man har alltid nok tid.

Ta det fra meg, man har ikke det. Jeg og pappaen til Aron tenkte vi kunne ta igjen å dra på Barnas Lekeland etter operasjonen han skulle hatt… nå. I forgårs, faktisk. Jeg utsatte å ta turen til Hakkalegarden til det hadde blitt varmere ute. Vil du virkelig sitte med meg i klubben av anger og bitterhet…? For, gjett hva, varmere dager har vi hatt, men de har jeg hatt helt splitters alene.

Jeg skjønner jo at jeg ikke kan henge meg opp i hver en minste detalj av hvert ett eneste minutt de siste to årene, men når man står i en krise så gjør man nettopp det likevel. Jeg vet jeg gjorde mitt beste, innerst der inne vet jeg vel det, men hva om det likevel ikke var godt nok. ‘Hva om, hva om, hva om…’ Logikken i meg skriker at jeg må skjerpe meg; sorgen i meg sier jeg kunne ha gjort mer. Man kan alltid gjøre mer. Det var jo mitt eget utsagn, her inne, noen måneder tilbake. All tiden jeg ikke utnyttet godt nok. Alt jeg utsatte fordi tiden ‘ikke stemte’.

Han var jo bare ett år, han hadde rutiner som var svært så viktige, mye viktigere enn hos barn flest, men hadde det vært så feil å stå opp da, når han ikke ville sove – og skeie ut med å se på en film sammen, istedenfor? Selvfølgelig tenker man ikke ‘åh, nå vil ikke babyen min sove, så da trår vi til med en film, midt på svarte natta, og skaper trøbbel for morgendagen!’ som småbarnsmamma. Man har jo antenner. Men den slitne englemammaen jeg der i mot nå er – hun tenker selvfølgelig dét.

‘Da Aron lå på lekematta si når jeg lagde middag… kunne jeg ikke bare droppet middagen da, og brukt tiden på å leke med han istedenfor?’ Sånn er det hjernen driver å holder på for tiden. Droppe middagen i nesten to år? Logikken slår jo inn, jeg vet jo at jeg ikke kan tenke sånn. Men, … dere vet. Dere vet. Jeg forstår alle disse tankene kommer grunnet savnet, men, herregud, som jeg skulle ønske vi alle hadde hatt en medfødt ‘grip hvert øyeblikk’ – egenskap. Det er jo ikke menneskelig å gå rundt med den tankegangen hele tiden, men så “lettere” livet hadde vært da, når en krise først inntreffer. For krisen er stor, nå. Og den blir stadig både større og vondere. Dere ser det ikke på ordene, men hadde jeg skulle ha skrevet på samme måte som jeg tenker, så hadde det blitt i capslock. FOR DET GJØR SÅ VONDT!

Ta det fra meg; om babyen din gråter i natt, om barnet ditt slår seg vrang, om eldstedatteren din ikke vil på skole eller om sønnen din får utbrudd på butikken – stopp, pust – og gi dem en god, varm klem. Det finnes nok av oss der ute, som kunne gitt hele verden for å få oppleve bare ett raseriutbrudd i seg selv. Du vil ikke høre dette, men du vet ikke når tid det vil bli for aller siste gang.

“Det skjer bare alle andre.” For “alle andre” så er jo det oss.
Det ble jo meg. Ei 23 år gammel, ordinær jente, fra lille Fosnavåg.

Share: