Stikkene

‘It’s like losing your breathe and never catching it again. it’s a forever panic attack as your soul is screaming for them. It’s like feeling your heart dying as you continue to lose your mind.’

 

18/09 – 07:00. Jeg har “akkurat” entret døra hjemme hos familien. Så gikk det ikke denne natta heller, hele denne bo-alene-være-selvstendig greia. Å tenke seg til alt jeg gjorde for bare 59 dager siden. Nå makter jeg ikke engang dra opp rullgardina. Hvordan kan jeg liksom finne på å le – blant andre. At mennesker av natur kan klare å holde to ansikt samtidig. At man kan flire, samtidig som man vil bryte totalt sammen. Er det dette som blir omtalt som overlevelsesmekanismen? For den har vokst seg fryktelig stor, nå. Jeg har blitt livredd for å sitte alene, men det samme gjelder det motsatte.

08:30. Nå hadde alarmen min gått av, i tilfelle Aron sov ekstra lenge og ikke våknet før ernæringspumpen måtte nullstilles. Det gjør den ikke i dag. Det har den ikke gjort på 59 dager. Jeg kaster ett blikk mot stua, på plassen hvor jeg pleide å bytte på han når vi var hos foreldrene mine. Tomt. Så slår det meg overende igjen. Herregud, han kommer aldri til å ligge der igjen.

09:00. Tomhet. Kampen mot tårene. Jeg kan ikke la de komme nå. Ikke akkurat nå. Det foregår i timer når de først når i gjennom. Nå ser jeg ikke lenger hva… ånei.

25/09. Sorgen. Tapet. Smerten. Savnet. Jeg skriver om så mye, sjeldnere ser jeg at jeg har brukt ordet ‘savn.’ Det føles bare så unødvendig å nevne. Av alle følelsene som kommer, så er akkurat den det alle kan tenke seg til. Det er den som veier tyngst. Det er den følelsen vi alle har kjent på, en eller annen gang. Og den er den eneste som er lik for alle – uansett hva eller hvem man savner. Det blir “bare” en annerledes form for savn, når den samtidig føles nytteløs ut. For, uansett hvor stort savnet er, så vil det aldri kunne gjøre enn forskjell.

Nå har det bikket over to måneder, hele 66 dager, og det blir stadig vondere. IKEA reklamen, når den lille gutten slipper taket og står på egne bein – den tar meg hver eneste gang. Jeg har klart å være litt sosial nå, det har blitt enklere å holde samtaler, til tross for at det bare har vært to-tre ganger – det må da kunne betraktes som… noe? Det er bare den dårlige samvittigheten som kommer etter. Det tar dager før jeg klarer å hente meg inn igjen, for, jeg skulle jo egentlig ikke hatt tid til dét her, og da blir det bare feil… Hvordan kan jeg liksom finne samvittigheten til å smile. Hvordan kan jeg ta en joggetur på kveldstid, når jeg skulle ha tatt kveldsstellet på sønnen min. ‘Eier du ikke skam, Marlene.’ Jeg er min egen største kritiker. Min aller største fiende.

Det går stadig lenger tid mellom hver gang jeg skriver. Det er liksom ikke så mye å fortelle, for tiden. Det har bare stoppet helt opp. Jeg gikk fra krise til kaos, fra sjokk til fornektelse – til nå hvor jeg bare må i gjennom dagene, koste hva det koste vil. Ikke har jeg klart å møte opp til timene for videre hjelp heller, som jeg nærmest tryglet fastlegen om å fremskynde for to uker tilbake siden. Ene dagen må jeg prate, få hjelp, all hjelp – den andre vil jeg bare leve i fornektelsen, holde inne alt som bare regelrett forgifter meg. Likevel klager jeg over hodepinen som bare aldri tar slutt. Det er meg vel velfortjent.

At verden kan bli så forbanna urettferdig. Jeg beklager. Jeg beklager til alle jeg møter på i denne elendigheten. Jeg beklager at istedenfor å følge barna våre på vei til første skoledag, så må vi heller ta omveien innom gravplassen. Jeg beklager at istedenfor å kjøpe nye leker i bursdagsgave, så kjøper vi roser og gravlykt. Jeg beklager at vår nattaklem kommer i form av stearinlys og bilder. Jeg beklager når vi må tenke oss om, når noen spør om vi har barn, og hvor mange vi har.

Jeg er så veldig, veldig lei meg.

5 am

‘This might seem silly, but it wasn’t just the first big milestones that we did without you that hurt like hell. It was the little things. It was getting in the car without you, it was not seeing your clothes on the washingline next to ours, it was going shopping without your diapers, it was walking by the baby clothes sections empty.’ @troubles05

 

Jeg har ikke vært utfor dør på fem dager igjen. Jeg føler jeg hittil har klart å holde tårene inne og dempe tankene når jeg er blant andre. Sånn er det ikke nå lengre, så da blir det vanskelig å komme seg ut. Denne uka har rett og slett vært beintøff. Det blir fortsatt vondere for hver forbanna dag som går. Det var “enklere” når kroppen fortsatt var i sjokk, når tankene var så store at hjernen ikke klarte å ta inn realiteten. Jeg er ikke lenger der. Nå er jeg i stand til å kjenne nøyaktig hva det her betyr, at jeg har pent nødt til å vandre videre her nede uten babyen min. Det hjelper ikke å hyle på badromsgulvet, slamre med dører og be til en gud jeg ikke engang tror på. Døden er liksom den ene tingen man har null kontroll over her i livet. Det setter ett stort punktum på alt. Ett punktum jeg bare aldri, aldri, aldri kan hviske bort.

Jeg hørte på sangen ovenfor i natt. Jeg har bevisst unngått den til nå, grunnet alle minnene. At den knakk meg, det gjorde den, men det er helt greit. I natt drukner jeg uansett. Den minner meg om barneavdelingen, da vi var der på utredningsuka vår, 07/02. Aron hadde akkurat sovnet, og jeg hørte på den sangen mens jeg las bloggen til ei mamma med en alvorlig syk gutt, som ikke hadde lang tid igjen… Så tenkte jeg setningen jeg den i dag fortsatt forbanner meg selv over. ‘Uansett hva vi står i, så vil vi i hvert fall ikke miste gutten vår…’ For, uansett ekstra behov, uansett problemstillinger – så inkluderte det i hvert fall ingen dødsdom. Det gjorde vondt i hjertet. Jeg la fra meg mobilen og gikk bort for å holde rundt Aron. Jeg så på hvor fredelig han sov i det som føltes som en evighet. Om jeg bare hadde visst… da hadde jeg stått der hele natta.

 

Det er lett for meg å skrive akkurat nå, at det er nettene som er verst. Men, om jeg tenker meg godt om, så vil det nok være morgenene… Når jeg står opp, uten gutten min i armene mine. Når jeg står der og lager meg frokost, uten å ha tatt morgenstellet på Aron. Jeg har sagt det før; å gå 61 dager, som småbarnsmamma, uten å ha skiftet en eneste bleie… det stikker så dypt i hjertet. Vi hører ofte uttrykket ‘å møte veggen’ – men svært få kan forstå hvordan det égentlig er. Man kan faktisk fysisk kjenne den veggen, en iskald bølge som bare treffer deg så hardt, rett i ansiktet, at du må ha noe å støtte deg til for ikke å gå i gulvet. Det er ikke lenger bare et uttrykk, det er en dønn ærlig realitet.

Imorgen har det gått to måneder. At et menneske kan gråte flere måneder i strekk var for meg uforståelig før. Nå klarer jeg lett å se for meg at man kan gjøre det flere tiår.

Bølgen

‘Grief is a process and it comes in waves. Embrace the moments you are able to breathe. They don’t come often these days. They probably never will.’

 

I helgen møtte jeg så mange fine mennesker, utenfor husets fire vegger, ja – ikke bare dørstokkmila, på det som nå skummelt nærmer seg 60 dager. Alt jeg fryktet, angsten som det tok nærmest to time å overkomme… Det var bortkastet energi. Det gjorde så godt (er det lov for meg å si?) å bare kunne puste. For noen timer så levde jeg i en helt annen realitet, med så fine folk rundt meg som bare lot meg være meg. Tusen takk, alle sammen. Klemmene, latteren, mimringen. Jeg trengte det.

Så hvorfor sitter jeg nå her og gråter.

Dårlig samvittighet. Jeg har hatt den siden dag én. Dårlig samvittighet for at jeg fortsatt får lov å bare generelt puste. Her kommer bitterheten for at jeg lo, for en kveld. Bitterheten over at jeg lar meg selv skyve ting på avstand, at jeg i det hele tatt er i stand til det. Bitterheten av at livet mitt fortsetter, og ikke han som fortjente det mest. Urettferdig. Det er dét det der. Og nå som jeg har fått kjenne på den etter denne kvelden, så klarer jeg ikke å forstå hvordan jeg noengang skal kunne klare å utsette meg for det igjen. Utsette meg selv “faren” for å le, for å leve, for å ha det noenlunde fungerende. For det slår så hardt tilbake. Så fryktelig hardt. Jeg har lyst å spy.

Det blir lenge til neste gang.

For… når helgen kommer, så tar folk seg fri. Her er det søndag hver dag. Når mandagen kommer, så starter hverdagen til folk flest – mens jeg har ingen hverdag å gå tilbake til. Om jeg var med venninner før, så slo det meg alltid før kvelden tok slutt, hvor heldig var jeg – som hadde noen å komme hjem til. Tenk, at noen kunne bli så glad for å se meg. Og når jeg da kom inn døra, så gikk jeg rett inn på soverommet hans og kysset han god natt. I helga var det ikke noe soverom å se innom. Det var ingen liten gutt å kysse god natt. Pakke dynen rundt. Det var bare meg. Helt splitters alene.

58 dager.

Det gjør så vondt. Så veldig, veldig vondt. Det koster meg veldig lite å skrive om personlige følelser, for å skrive har alltid vært terapi nummer én. Sånn er det ikke uten tastaturet. Jeg snakker aldri åpent – det faller naturlig for meg å stenge meg inne, være alene. Dét var det som var planen da jeg overtok den nye leiligheten min. Jeg gikk faktisk inn for å stenge verden komplett ute. Så, det at jeg nå nesten aldri er der, at jeg nærmest løper hjem til familien min når jeg føler tankene tar overhånd, at jeg hver bidigste natt heller sitter med moren min som er på jobb til sola står opp – det var vel det som overrasket meg mest. For, så redd har jeg blitt for mine egne tanker. Så redd er jeg for å bare føle. Så livredd er jeg for å være alene. Det river meg overende, slår meg totalt ned, om og om igjen.

Dette er større enn meg.

Jeg vil så gjerne på seminarhelgen LUB arrangerer nå i oktober, men jeg har enda ikke klart å sende inn påmeldingen. Det stopper opp ved knappen ‘send.’ Jeg har stirret på den nå i nærmest en time. Hodet holder på å sprenge. Det blir liksom så virkelig, om jeg gjør det. Selv om det vel strengt tatt ikke kan bli mer virkelig nå. Av alle fremtidige møter jeg hadde i vente, så trodde jeg aldri at dette kunne bli én av dem. Vi skulle jo på møte med Barneavdelingen, vi, for veien videre med fremgangen til Aron – ikke Landsforeningen uventet barnedød?! Nei. Nei.!

To skritt frem, ett år tilbake

Grief is love with no place to go.

 

Jeg har ikke fått til å skrevet noen ord på flere dager. Jeg har tviholdt på tårene på to av dem. Fordi jeg er redd for å gråte. Det er ingen “befrielse” lenger, det føles bare ekstra vondt når tårene triller. Jeg er bare en skygge av angst. Tilbake på dag én. Ett skritt frem, fem-syv-ti tilbake. Fullt kaos i topplokket. Jeg flirer alt for mye når jeg først ler, fordi jeg vil forskyve skyldfølelsen som kommer etterpå. Jeg prater om ingenting, hele tiden, for å få fokuset bort fra stormen i hodet. Så lenge jeg hører stemmen min, så vet jeg at jeg er her. Jeg klarer endelig å se på TV igjen nå, noe som er en enorm lettelse i seg selv. For nå kan jeg forsvinne inn i alt annet enn det jeg står i.

“NAV stanser utbetalingen av barnetrygd.
Vi har fått melding om at *fullt navn* er død.”

Takk, NAV. Takk for klasken i trynet. Jeg er ganske informert med hva som har skjedd. Jeg er veldig innforstått med hvorfor jeg ikke lenger har krav på barnetrygd.

Det sto vel i all hovedsak ikke noe groteskt der. Det bare føltes sånn. Det var bare det ene ordet… Var det virkelig nødvendig. Det tok meg tilbake til den dagen. Jeg kastet mobilen på bordet og trakk pusten. Det var som om jeg nettopp hadde lest en brutal hemmelighet. Som om de hadde skrevet noe ulovlig. Hva annet kunne ha stått der? Vel, i mine øyner, så hadde det vært nok å sagt at de hadde stanset det. Enkelt og greit. Men, det er jo fortsatt sannheten. Det er jo grunnlaget. Selv om det føltes ut som å få det gnidd ekstra inn, som en ekstra belastning – det ér jo realiteten, og det vil aldri forandre seg, uansett hvor mye jeg både fortrenger og benekter det.

Setningen jeg aldri har sagt høyt, setningen jeg aldri har skrevet.
Setningen jeg ikke engang har turt å tenke høyt inne i mitt eget hode,
fordi det føles ut som jeg tenker noe som er, nettopp, ulovlig.

Det tar meg så lang tid å skrive for tiden, bare å gjøre noe generelt, fordi hodet mitt vender tilbake til den dagen, da jeg satt med sønnen min i armene, vel vitende om at det ville bli for siste gang. Hver bevegelse jeg foretok meg sitter alt for sterkt i minnet. Jeg skulle ønske det ikke gjorde det. Av alle ting jeg har klart å fortrengt fra fortiden – hvorfor ikke dette. Minnet hvor jeg ser meg selv gå bort til vinduskarmen, hvor folk fra alle instanser måtte hjelpe meg opp på beina igjen. Prest, kriseteam, politi. De fortvilte ropene fra familiemedlem. Alle hulkene som gikk som gjenklang i veggene. Den bittelille kisten jeg hylte for full hals om at de ikke måtte bære inn. Alt går på repeat, hver en eneste time.

Bildene er fra parken hvor vi brukte å ta lunch når vi var i nærheten på trilletur. Bildene i midten er fra 20/07, vår siste, hele dag sammen… Det var sol og en av de varmeste dagene vi har hatt i sommer, og Aron koset seg med sjokolade og nye sandaler. Sandaler som ‘kanskje også kunne passe til neste sommer.’ Hvilken neste sommer… I dag satt jeg der alene i kulda. Kontrast. Om jeg bare hadde visst. Om jeg bare hadde visst at dette skulle bli aller siste gangen vi kom til å sitte sånn. Vår aller siste trilletur. Aller siste alt. De sier det blir lettere med tiden. Gjelder det alle? Kan noen garantere meg det? Jeg er snart klar for å ta i mot hjelp nå. Snart. For, her kommer angsten igjen, fordi klokka har bikket midnatt, og jeg har, nok engang, ikke har slått på ernæringspumpa til Aron.

Fordi jeg ikke lenger har den. Fordi det ikke lenger trengs.
Fordi han ikke lenger er her.

52 dager. Jeg er kvalm igjen.

Mamma savner deg.

Meg uten deg

‘Someday, when the pages of my life end, I know that you will be one of it’s most beautiful chapters.’

 

Jeg føler ikke jeg har noe ugjort, når det kommer til begravelsen…, og det føles veldig, veldig godt. Jeg fikk gjort alt, alt hva jeg første dagene så og si fraskrev meg ansvaret på, da jeg kastet papirene gjennom kjøkkenet og hylte for full hals. Jeg klarte å skrive den talen jeg aldri hadde trodd ville finne sted, jeg klarte å skrive ‘var’ istedenfor ‘er’. Jeg klarte ikke å lese den opp selv, men det er greit, for hadde jeg reist meg så vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Ene dagen var jeg jo overbevist om at jeg ikke engang ville makte å møte opp. Jeg klarte å velge ut bilder, ta håndavtrykk, gi mitt aller siste kyss… Dette ble foreviget av gravferdsbyrået – men bildene har jeg valgt å ikke se. Jeg har heller ikke takket ja til å få dem tilsendt. Jeg er usikker på om jeg noengang vil det. Jeg sliter veldig med å bearbeide tankene fra den dagen. Mye mer enn jeg vil si høyt, mye mer enn de rundt meg kan forstå… Så ble mitt liv for alltid delt opp i to, tiden før- og tiden etter. Det er ikke rart jeg ikke lenger fungerer. Jeg fikk det gjort. Absolutt alt. Bortsett fra…

 

Jeg ønsket så veldig å få tak i ett hjertesmykke delt i to, hvor Aron kunne bære ene delen, og jeg den andre. Dette klarte vi ikke å få tak i tidsnok… helt ærlig så kjente jeg ikke så mye på det, der og da, ikke at jeg forsøkte så mye heller, for hele kroppen min var totalt lammet. Men, nå i ettertid, så har jeg gjort det. Aron fikk der i mot med seg (dette er en helt surrealistisk setning å skrive… ‘fikk med seg’) smykket han fikk fra oldefaren sin på ettårsdagen i fjor sommer. Så da slo det meg, hvorfor kan ikke bare jeg heller bestille nøyaktig samme smykke til meg selv. Så da gjorde jeg det. I går kom det i posten. Som jeg skulle ønske gleden da jeg åpnet det var like stor som da gutten min åpnet det samme over ett år tidligere…

Det hele har begynt å gå mer og mer opp for meg… Akkurat nå har jeg en av, det som til nå har blitt mange, ut-av-kroppen opplegg. Jeg kjenner jeg ligger her i senga, men hodet mitt er så fjernt og langt borte at jeg føler meg helt rar. Det er så vondt, så ubeskrivelig smertefullt, å vite at jeg ikke kan gjøre noe nå. Det er ingenting, absolutt ingenting jeg kan gjøre for å få holde gutten min i armene mine. Det føles ut som jeg har sviktet på alle nivå som mamma, som bare har mine egne behov å ta meg av. Jeg vil bare springe inn på ett soverom, som ikke lenger eksisterer, til en seng, som nå er borte – og løfte han opp. Gi han verdens beste klem. Men jeg kan ikke det. Jeg kan aldri gjøre det igjen – og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det inn. Jeg vet blankt ærlig ikke hvordan jeg skal klare å leve med det. Tårene triller og triller, og jeg er kvalm. 47 dager… og dette er bare begynnelsen.

 

Jeg kan fysisk kjenne hjertet mitt rivne. Det verker i hele kroppen. Hvem hadde trodd sorg kunne kjennes så fysisk. Som om det mentale ikke var nok. Alt krever så mye energi… Man blir lamslått, gang på gang. Hodepinen som aldri tok slutt, hukommelsen som forsvant og øyner som er så vandt med gråt at de ikke lenger hovner opp. Alle tårene som presser seg på, bare av å se en barnevogn. Så kommer det en ikke snakker høyt om, som i tillegg gir en skyldfølelse av de syv sjeldne – sjalusien, bitterheten, sinnet. Sistnevnte har nesten tatt knekken på meg i det siste, jeg er så fryktelig sint om dagen. Jeg har endelig fått noe å sove på nå, så de siste dagene har jeg tatt igjen mye søvn. Det har gjort godt. Jeg kjenner jo at kroppen min er ferdig nå. Helt, komplett ferdig. Hvordan kan vi som mennesker overleve en så overveldende smerte, om og om igjen. Hvordan kan det være mulig.

Å herregud. Hva er det jeg står i.

Bristepunktet

‘It hurts because the story of your life had so many more beautiful chapters to it but yet the book of your life had been abruptly closed.’

 

Dager som gårsdagen var våre høydepunkt for bare 44 dager siden. Sol og varme. Nå er de ikke engang mitt, ene og alene. Det er vel to uker siden jeg satte min fot i den nye leiligheten min, og sengen min står fortsatt like urørt som dagen mamma kom stormende inn helt hysterisk, med telefonen i ene hånda og søsteren min på slep i den andre. Jeg makter bare ikke. Hver natt ser jeg meg selv holde gutten min den dagen, for så å be hysterisk til presten om å ikke komme inn med kisten. Hver morgen slår det meg like hardt han ikke ligger i sengen ved siden av meg. I går var det omtrent ulevelig. Det knyttet seg i brystet. Jeg vil bare se om han har det bra. Jeg vil bare ha en seng å gå til på natta, stryke kinnet hans, hviske at mamma er her. Men, mamma er ikke der. Og han er ikke her. Og det knuser meg. Det knuser meg sønder og sammen.

Skal jeg liksom ligge her, hele dagen, uten å sjekke til gutten min. Er det virkelig ingen bleie som skal byttes, ingen ernæringspumpe som må kontrolleres? Synes jeg at jeg fortjener å ta meg en dusj, når det er 45 dager siden min egen sønn fikk seg ett bad? Ikke at det er så lett å dusje, når alle såpeluktene minner meg om dét. Bad og kveldsstell. Favoritten. Aron elsket vann.

Dette er fra den 20/07, vår aller siste, hele dag sammen… Aron hadde nettopp fått seg badebasseng av tanten sin, og han var så glad! Så takknemlig jeg er for denne dagen. Sommerkos, basseng og nærmeste familie samlet. Tidligere på dagen hadde vi vært på trilletur, og spiste sjokolade og en av Aron’s favoritt yoghurter i parken. Av alle ‘siste dager’ en kan få – så var denne perfekt. Helt perfekt.

Jeg bakte i går. Havrekjeks. Jeg satte ingrediensene på benken, og i ettertid takket jeg høyere makter for at jeg var alene der og da. Som på film, så satte jeg meg rett på gulvet, tok knærne mot meg, og fikk totalt hetta. Dette var det Aron og jeg brukte å gjøre. Han syntes det var så spennende, og ekkelt (ganske ekkelt, hehe…) å ta på deigen. Bare lukten på ingrediensene gjorde meg fullstendig kvalm. Jeg vil ikke likevel. Få det bort.

Det er så hardt å være en mamma, uten å være det likevel. Å ha alle instinktene i kroppen, uten en baby i armene. Å måtte “besøke” sitt eget barn…! Er dere klar over vondt det faktisk ér, å gå en hel dag uten å bare simpelt bytte en bleie? Jeg kan finne på å gråte ustanselig bare ved tanken – for det er så feil! Man føler seg som verdens verste mamma, som bare “glemmer” ens barns behov. Det går ikke inn at de ikke lenger finnes. Alle hverdagslige rutiner – bare borte. Tanken alene er nok til å bygge opp en panikkangst av de syv sjeldne. Å få barn forandrer alt, så hva gjør man når man plutselig sitter der alene? Nei, virkelig, hva gjør man, når det siste bildet vil forbli det aller siste? Det er ikke rart dette tapet er den største sorgen ett menneske overhodet kan gå i gjennom. Det finnes ikke rart i det hele tatt. Du kan aldri forstå hvor maktesløs man føler seg. Det er så urettferdig. Det er så grådig urettferdig!

“Evig søndag”

Nå skjønner jeg betydningen av det…

 

Vet dere hva jeg savner i kveld? Bortsett fra det åpenbare… Jeg savner barneavdelingen. Tryggheten, det kjente,- det å vite at her, her var det for engangsskyld noen med mer kunnskap enn meg. Av alle ting, så var det tiden der som falt i tankene i går natt. Som jeg skulle ønske det var der vi hadde vært da alt gikk så forferdelig galt… Jeg fikk en voldsom bølge over meg for litt siden, hvor jeg kom til å tenke på de gangene nattevaktene der inne måtte vekke meg, fordi Aron ikke ville falle til ro igjen. Han trengte mammaen sin for å kunne gjøre det… Og hvor er mammaen hans nå? Det samme trengte også jeg. Mer enn jeg forestilte meg. For nettene er fryktelig lange, nå. Om jeg bare hadde visst… Om det bare var noe som antydet at det ville gå så fryktelig feil. Men det var ikke det. Han var helt frisk. Også testene viste det. Bare kort tid før denne dagen, så målte vi CRPen, som aldri hadde vært bedre. Hvor grusomt ironisk er ikke det…

Vi har alle fått høre at vi må ta vare på de små øyeblikkene, for vi vet aldri hva morgendagen bringer. Jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet å leve etter det. Jeg av alle vet jo det her. Men, så kommer jo hverdagen, og til tider er den så hektisk at man bare må i gjennom den – og man får ikke tid til å sette seg ned å tenke over alt som er så mye viktigere enn de hjemmeregningene, det jobbmøtet eller dagens middag som må sjongleres med småbarn i trassalderen. Også tenker man det som viser seg å være en forbanna vits; man har alltid nok tid.

Ta det fra meg, man har ikke det. Jeg og pappaen til Aron tenkte vi kunne ta igjen å dra på Barnas Lekeland etter operasjonen han skulle hatt… nå. I forgårs, faktisk. Jeg utsatte å ta turen til Hakkalegarden til det hadde blitt varmere ute. Vil du virkelig sitte med meg i klubben av anger og bitterhet…? For, gjett hva, varmere dager har vi hatt, men de har jeg hatt helt splitters alene.

Jeg skjønner jo at jeg ikke kan henge meg opp i hver en minste detalj av hvert ett eneste minutt de siste to årene, men når man står i en krise så gjør man nettopp det likevel. Jeg vet jeg gjorde mitt beste, innerst der inne vet jeg vel det, men hva om det likevel ikke var godt nok. ‘Hva om, hva om, hva om…’ Logikken i meg skriker at jeg må skjerpe meg; sorgen i meg sier jeg kunne ha gjort mer. Man kan alltid gjøre mer. Det var jo mitt eget utsagn, her inne, noen måneder tilbake. All tiden jeg ikke utnyttet godt nok. Alt jeg utsatte fordi tiden ‘ikke stemte’.

Han var jo bare ett år, han hadde rutiner som var svært så viktige, mye viktigere enn hos barn flest, men hadde det vært så feil å stå opp da, når han ikke ville sove – og skeie ut med å se på en film sammen, istedenfor? Selvfølgelig tenker man ikke ‘åh, nå vil ikke babyen min sove, så da trår vi til med en film, midt på svarte natta, og skaper trøbbel for morgendagen!’ som småbarnsmamma. Man har jo antenner. Men den slitne englemammaen jeg der i mot nå er – hun tenker selvfølgelig dét.

‘Da Aron lå på lekematta si når jeg lagde middag… kunne jeg ikke bare droppet middagen da, og brukt tiden på å leke med han istedenfor?’ Sånn er det hjernen driver å holder på for tiden. Droppe middagen i nesten to år? Logikken slår jo inn, jeg vet jo at jeg ikke kan tenke sånn. Men, … dere vet. Dere vet. Jeg forstår alle disse tankene kommer grunnet savnet, men, herregud, som jeg skulle ønske vi alle hadde hatt en medfødt ‘grip hvert øyeblikk’ – egenskap. Det er jo ikke menneskelig å gå rundt med den tankegangen hele tiden, men så “lettere” livet hadde vært da, når en krise først inntreffer. For krisen er stor, nå. Og den blir stadig både større og vondere. Dere ser det ikke på ordene, men hadde jeg skulle ha skrevet på samme måte som jeg tenker, så hadde det blitt i capslock. FOR DET GJØR SÅ VONDT!

Ta det fra meg; om babyen din gråter i natt, om barnet ditt slår seg vrang, om eldstedatteren din ikke vil på skole eller om sønnen din får utbrudd på butikken – stopp, pust – og gi dem en god, varm klem. Det finnes nok av oss der ute, som kunne gitt hele verden for å få oppleve bare ett raseriutbrudd i seg selv. Du vil ikke høre dette, men du vet ikke når tid det vil bli for aller siste gang.

“Det skjer bare alle andre.” For “alle andre” så er jo det oss.
Det ble jo meg. Ei 23 år gammel, ordinær jente, fra lille Fosnavåg.