Det utenkelige

‘I loved him like there was no tomorrow…
And then one day, there wasn’t.’

 

Forrige uke, så hadde vi egentlig ett møte på barneavdelingen, for å få vite den foreløpige obduksjonsrapporten. Den endelige vil vi nok ikke få på en god stund… Jeg sa nei. Jeg klarte ikke. Jeg klarte ikke komme meg hverken opp av senga eller få føttene til å samarbeide. Her har vi ringt alle instanser siden dag én, for å få svar på spørsmål, hundrevis av spørsmål, og når dagen endelig kommer – så vil jeg ikke høre det likevel? Hva er galt med meg?

Det gikk plutselig opp for meg nøyaktig hva det er jeg faktisk har gått å ventet på. Det er ikke Arons milepæler eller hans fremgang. Ikke denne gangen. Det er svarene på hvorfor han aldri mer vil kunne få oppleve noe av det. Og hva enn som står i denne rapporten, så er det dét jeg må leve med resten av livet. Man vet man lever i en horribel realitet, når det beste en kan håpe på, er krybbedød,- selv om sjansen er minimal. Stille og rolig, og dét var det… Det kan like så godt være det stikk motsatte som står i den. Og dét blir for mye for meg å ta inn, akkurat nå. Jeg må komme meg litt lenger forbi denne kneika her, før jeg kan ta mer inn i hodet. Ellers vet jeg ikke hvordan det skal gå med meg… Jeg har allerede nok mareritt. Jeg klarer ikke å få en mulig bekreftelse, på nåværende tidspunkt, på at hva hjernen min forestiller seg, ikke bare er et mareritt – men en direkte, hjerteskjærende realitet. Gud, det er hardt å bare trekke pusten i disse dager…

Rapporten kommer ikke til å bli nevnt igjen her inne, dette er ikke stedet for det. Men akkurat det jeg skriver her, dét vil jeg dele, for det her vil komme for alle som har mistet sitt barn, og jeg kunne omtrent gitt høyrehånden for å få lese om en annen mamma som har tenkt akkurat det jeg tenker. Vi alle trenger noen. Jeg håper jeg kan være den ‘noen’, for en eller annen, der fremme… For jeg føler meg ordentlig svak nå, som ikke klarte å møte opp. Dette er liksom… siste stopp. Det vil for så vidt også bli aller siste gang jeg kommer til å måtte sette min fot der igjen, det som engang var som vårt andre hjem. Jeg tror ikke jeg er klar for bare dét alene.

Jeg skyver alt på avstand, for så å pakke det frem, litt etter litt. Det er bare så vondt, jeg orker ikke å kjenne på følelsene mine over lengre tid. Jeg gikk fra å ligge på gulvet første dagene, hulke til kriseteam at jeg trenger all hjelp som eksisterer – til å, nok engang, strutte frem en ‘klarer meg sjæl’ – holdning. Man trenger jo bare å kaste ett blikk på meg i disse dager, for å se at dét ikke stemmer. Men, jeg skal ta steget. Snart. Jeg lover deg, Marlene.

Så, for nå, så er det nok å vite at svarene er der om jeg bare innen ett lite sekund ønsker å høre dem. Og, nå, akkurat nå, for en liten stund til, så er det alt jeg trenger. Du vil ikke forstå før du hadde stått i det selv.

Share: