Tu me manques

In French, you don’t really say “I miss you.” You say “tu me manques”
which means, “you are missing from me”


Det skal så lite til… I går var vi på en liten handel, og jeg kjente meg komplett ferdig mot slutten. Så sliten. Så ufattelig sliten. Man får liksom ikke til å ta seg til med noe. Har du følt det før? At bare det å løfte armene føles fysisk umulig ut…? Det var vel ca knappe ti meter til bilen, og siste metrene var jeg faktisk, bokstavligtalt, usikker på om jeg ville klare å få føttene mine til å gå dit. Jeg kjente dem så vidt. Det var rett og slett helt bisart! Det blir vel gjerne sånn, når en føler det er feil å smile, feil å flire… Feil å bare ta seg til med noe generelt. Og dét igjen fører jo til at jeg bare blir kjempe sint til slutt. Jeg kjenner dønn ærlig ikke igjen meg selv. Så ligger det vel noe i det kriseteamet fortalte meg… jeg har stått i veldig, veldig mye de siste to årene. Og jeg har vel aldri fått helt tid til å hente meg ordentlig inn, bearbeide alt som har skjedd. Bare det tilbake på Neonatal, da Aron ble født under katastrofale omstendigheter, var jo en traume i seg selv. Det var jo ingen selvfølge at jeg skulle overleve den dagen heller… Jeg har ikke tenkt ordentlig på det, på den måten, før nå. Jeg har ikke hatt tid.

 

Jeg hadde alltid hendene fulle, og en hjerne som konstant var på vakt. På Neo var vi bare minutter unna å få levert en kiste dit. Tilbake i mai i år holdt det på å gå galt igjen. Nå har det der i mot gått totalt galt… det er ikke rart jeg er en vandrende krise. Jeg har stått i mer de siste to årene enn de fleste gjør i løpet av ett helt liv – og når jeg da først nå har all tid i verden til å tenke over det, så slo hele mølja over meg på én og samme gang. Jeg var trygg på meg selv som mamma. Alt jeg gjorde i løpet av ett døgn… Alt jeg og Aron klarte sammen, det å se fremgangen som kom med fysioterapien og all den harde treningen – ingenting gjorde meg mer stolt. Mer lykkelig. Gud, som jeg savner det… aldri vil jeg oppleve noe større enn følelsen av å se Aron mestre noe. Nå milepæler vi fikk høre vi ikke skulle ha for store forhåpninger til. Skal jeg virkelig aldri få oppleve det igjen, da…?

 

Det er tanker som dette, som opptar mye av hjernen min nå for tiden. Alt som aldri kommer til å skje. Muligheten til å se alt Aron kunne ha klart, langt der fremme… Ville han kunne ha lært seg å sitte på egenhånd, der inne i fremtiden? Hva med å stå selvstendig? Kanskje til og med ta sine første skritt…? Det er så urettferdig. Om muligheten hadde bydd seg, så hadde jeg ikke nølt ett sekund med å bytte plass med gutten min. Ingen fortjente livet mer enn han. Han som alltid var så livsglad. Han som alltid ga alt. Han som aldri så hindringer, som aldri ga opp. Rake motsetningen av meg. Hvor den viljestyrken der ble arvet fra, er for meg totalt ukjent… Men jøss, som jeg skulle ønske det var fra meg. Staheten som han hadde kan jeg der i mot trygt ta på meg, hehe…

‘Sorgen er prisen man betaler for kjærlighet’ som denne kloke og sterke mannen så vakkert sa. Jeg kunne aldri vært foruten Aron, og om denne sorgen er det jeg må ‘bøte’ med for å få hatt lov til å oppleve kjærligheten min til Aron, og hans kjærlighet til meg – så må jeg i gjennom det.

Nei… Det å nå måtte ta inn at det aldri vil bli mer enn dét som nå har vært… Bare tanken, alene, på at jeg aldri mer kan holde rundt den gode gutten min på natten igjen… Hvordan skal jeg klare å leve videre med det? Det gjør så vondt. Hvordan skal man klare å skape en ny fremtid, når man har jobbet så hardt med å legge til rette for den som var? Jeg vet ikke. Jeg vet helt ærlig ikke. Så, i morgen (i dag, blir det vel nå) skal jeg til fastlegen, en time jeg bestilte for lenge siden, men har utsatt x antall ganger, fordi å høre meg selv snakke om situasjonen høyt er mye vondere enn å skrive om det. Jeg må vite med meg selv at jeg forsøker. Sønnen min fikk aldri ett valg,- jeg har. Det hadde blitt ett hån å gi opp. Han valgte gleden i livet, gang på gang, til tross for utfordringer. Nå er det min tur å lære fra han – og gjøre det samme.

Minutt for minutt.

Share: