Veggen

“Du kommer jo til å gå på en smell.”
“Jeg vet jo det.” – hentet fra innlegg 29/07

 

25/08. Akkurat nå skjønner jeg hvorfor alle presset så på for å få meg til å prate om det som hadde skjedd de første dagene. Så sint som det gjorde meg da. Skikkelig sint. Her hadde jeg akkurat mistet en hel verden, min egen sønn, hele fotfestet – og vilt fremmede, fra ett kriseteam, ett team som jeg aldri, noensinne, kunne forestilt meg skulle stå i min egen stue – ville få meg til å si høyt hva jeg følte? Klapp igjen. Jeg så det aldri, selve grunnlaget bak. Å forskyve smerte, sorg og sjokk… det finnes grenser for hvor lenge man kan gjøre det. Jeg visste jo det. Jeg visste vel bare ikke at når det da endelig treffer, så kommer alt på én og samme gang. Eller, jeg visste vel blankt ærlig det òg. Jeg ville bare ikke innse det.

For, kjære gud, det er vanskelig nå. For hver dag som går, så blir det vondere. Selvfølgelig. For hver en dag som kommer, blir enda en dag uten bestevennen min. Og savnet vokser i takt med det. Det gjør vondt å se handlevogner med babysete. Nå gjør til og med vondt å se småbarn, generelt. Det har ikke påvirket meg noe særlig før nå… nøyaktig 34 dager etter. Det slår meg overende. River pusten ut av meg.

26/08. Jeg glemmer ikke den dagen jeg satt ved graven til Aron, bare dager etter begravelsen og gråt så tårene sprutet – og ei eldre dame kom gående bort til meg og tok meg på skulderen. ‘Jeg så deg her i går, men ville ikke trenge meg på… men i dag følte jeg for å gi deg en klem, fra en mamma til en annen.’ Jeg så hun hadde grått. Hun hadde mistet sitt eget barn. Over 30 år hadde passert (jeg bytter ut det eksakte årstallet nå, for personvernet sin del), og fortsatt kommer tårene der. Så slo det meg på nytt, hvilket tap dette er. Selvfølgelig gråter man etter 30 år. Det er bare 30 år. I all evighet vil det for alltid være ‘bare’, da det ikke er naturlig å leve forbi sitt eget barn. Barn begraver foreldre. Foreldre begraver ikke sine barn. ‘Vi vil nok møtes ofte, vi to.’ Åh, kjære deg… som jeg skulle ønske at vi ikke måtte behøve å være her i det hele tatt.

 

Det er helt sykt. Virkeligheten har blitt en eneste stor tragedie-komedie. For hva enn jeg gjør, så er det så forbanna feil. Bare det at jeg fortsatt står på føttene er til å le av. Jeg kunne ikke bare ta meg en tur på fjellet før, uten å passe på at Aron hadde med seg alt av nødvendig utstyr. Så hvorfor skal jeg liksom kunne gjøre det nå? Det er feil å gjøre det jeg nå kan gjøre, når det ikke er sånn det skulle ha vært. Listen for å bare ta en tur på butikken, grunnet kontinuerlig sondeernæring, var latterlig lang. Nå er den så forbanna kort, men likevel så mye tyngre. Før var det bare bagasjen til Aron som måtte med – nå er det min egen, som i tillegg må bæres på skuldrene. Og den er ti ganger større, ti ganger så tøffere å drasse med på.

27/08. Hjertet mitt vokste seg om til ett mammahjerte, det største av det største, dagen Aron ble født. Jeg lovet meg selv fra den dagen, at jeg skulle gjøre alt i min makt, på å være akkurat den mammaen han trengte. Og det var nettopp det jeg gjorde. Jeg tok en helomvending i prioritetene mine, fremtidsplaner og tankegang den dagen. Så tok jeg en enda større helomvending da vi så at Aron ville få ekstra utfordringer. Nå var hans behov og hans fremgang det eneste som virkelig betydde noe. Det eneste som virkelig fikk meg til å føle ordentlig lykke og stolthet i hjertet. Ingenting gjorde meg mer varm, enn når han stirret inn i øynene mine med ett smil. Da var alt bare verdt det, og jeg visste jeg ville klare dette. For ett team, vi var!!! Vi bare utfylte hverandre der vi selv ikke strekte helt til. Jeg var hans høyrehånd hvor motorikken sviktet, han var min som holdt meg samlet.

Så hvem er jeg liksom nå, uten han?
Hvem er Marlene, uten Aron?

Share: