744 timer

‘Please don’t tell me my baby is in a better place. There is no better place for my baby than in my arms.’

 

22/08. En måned. Jeg har ikke sett smilet til sønnen min på 31 dager. Jeg har ikke lagt han i sengen sin og pakket dynen rundt han på 32 dager. Hvordan har det kunnet gått så fort… Jeg kobler det ikke i hodet, men, kroppen min der i mot, den kjenner nøyaktig hvor lang tid det faktisk har gått. For en mamma skal ikke gå så lenge uten å se sitt eget barn, det stritter i mot alle instinkter! En måned er jo ingenting, generelt sett, men en hel måned uten babyen sin? Se det fra det perspektivet. Og her skal jeg liksom forberede meg på at sånn vil det også forbli, resten av hele mitt liv? Jeg er bare 23 år, jeg. Foruten om ulykker, statistikk sett, så har jeg godt mulig 70-80 år igjen. Jeg får lyst å spy.

Det blir jo bare verre og verre. Sjokket var bare en liten del, dét. Nå kommer selve monsteret av en prosess. Jeg har aldri kjent lengsel så hardt på kroppen før… Det gjør vondt, over alt. Jeg satt å nistirret på et bilde av Aron for litt siden, og jeg prøvde, jeg prøvde bokstaveligtalt, å dra han ut av skjermen. Stryke kinnet hans. Og nesen, sånn jeg brukte å gjøre til han sovnet. Jeg satt og håpte at bildet jeg så på, skulle bevege seg. Er det nå jeg kan bli diagnotisert som klinisk gal? Jeg lengter. Jeg lengter så enormt mye. Jeg kan kjenne klemmene hans så godt når jeg lukker øynene, hans kinn mot mitt. Jeg vil bare ha det igjen. Jeg har ikke sovet i en seng på en hel måned, fordi marerittene er så vonde. Jeg sover der jeg sitter, til øynene ikke klarer mer – hjemme hos familien min… i leiligheten klarte jeg visst ikke å være på nattestid. Det ble med den ene natta… Sånn har det blitt.

De sier det blir lettere å leve med sorgen, med tiden. Jeg ser frem til det, for det virker ulogisk nå. Verden passerer jo forbi utenfor, men min står blikkstille. Å bare tenke at det har vært andre før meg, mange andre, og at det alltid vil komme flere i situasjonen som jeg sitter i nå, er direkte sykt. Å vite at jeg kom meg 31 dager lenger, enn da jeg trodde jeg regelrett kom til å dø av sjokk, smerte, angstanfall og hyperventilering – jeg trodde ikke det skulle være mulig. Jeg forsvinner litt etter litt hver dag av sorgen, smerten og tapet, men Aron har hele hjertet mitt, så jeg vet at hvor enn så mye sorgen tar av meg – så vil den aldri kunne ta nok til å la meg falle helt. Håper jeg. Styrken hans kjenner jeg, ellers hadde jeg ikke vært her nå.

Styrke, ja… Som en mamma til en himmelskatt forklarte så godt i boken jeg driver å leser; ‘Kall meg ikke sterk. Hvilket annet valg har jeg? Ikke fortell meg at du aldri hadde klart det selv, om ett av dine barn døde. For da høres det ut som jeg ikke elsket like mye som deg, ettersom jeg fortsatt står på beina. For hva skal jeg liksom gjøre? Legge meg ned å dø selv? For gudene vet at tankene har vandret seg dit òg.’ Man bare må. Sekund for sekund. Minutt for minutt. Spør meg ikke hvordan, for det vet jeg ikke selv. Spør meg heller ikke om hvordan det går, for det går jo ikke. Ikke egentlig. Det skjønner du jo selv. Og denne dama her sa det så fint; ‘Gi en klem, si du ikke har ord’ – for det er jo dét som er sannheten. Det finnes ikke ord. Og ‘kondolerer’ burde i hvert fall aldri ha vært ett. Aldri har jeg sagt det før, aldri kommer jeg til å gjøre det heller.

Også vil jeg bare nevne; Om et dødsfall skulle ramme en dere vet hvem er, men strengt tatt ikke kjenner; send vedkommende en melding, si at dere tenker på han/henne. Ikke bare legg vedkommende til på sosiale medier, og la det forbli med stillheten. Da Aron gikk bort, fikk jeg tonnevis av nye forespørsler på Instagram. Enda flere dagene som kom etter. Ingen meldinger og ingen ord kom med disse. Bare tomme forespørsler. La ikke nysgjerrigheten overgå medfølelsen. Vis såpass respekt; for det sårer.

744 timer uten deg. Når bare én var lenge nok.

Share: