I evighetens perspektiv

‘They avoid speaking of your child to keep from upsetting you. They do not realize that no one ever speaking of them is your biggest fear.’

 

17/08. Det ligger i hele kroppen. Alle følelsene jeg ikke engang visste eksisterte. Man går jo ikke rundt å gråter hele døgnet, tårene stopper for en stund de også. Og de i seg selv er ikke de som er mest vonde. Faktisk, så gjør det godt å gråte. Det er blankt ærlig en befrielse, dog en smertefull en. Det er når man ikke får det til det blir ordentlig hardt. Jeg valgte bevisst den minste leiligheten av de jeg så på. Ikke at den er så fryktelig liten, sånn sett, men ingen overflødig plass – og heller ikke noe ekstra soverom. Den siste var viktigst for meg, for å slippe den konstante påminnelsen om ett tomt rom.

Se hva du gjør nå, Marlene. Det er bare dine ting, her. Alt som står i dette rommet, er ditt. Ingen leker. Ingen stellebord. Ingen små klær,- og heller ingen gutt på lekematta si. Ser du hva som skjer, her? Skjønner du nå, hva du står i?

Det har truffet meg hardt, nå. I dette skrivende øyeblikk har klokka bikket 01:00, og det her blir min første natt i mitt nye hjem. Det har vært godt å være hos familien min til nå, og jeg vet jeg alltid kan komme tilbake hit, men jeg vil forsøke å komme meg inn i ‘den nye hverdagen’ før jeg hadde blitt værende så lenge at det hadde skremt meg å være alene. For jeg var nær, jeg kjenner jo det nå… for det her, å være her i stillheten, det er så rart. Så vondt. Jeg har jo aldri vært det før.

Det ligger ingen babycall ved siden av meg i sofaen. Det kommer ingen lyder fra soverommet. Jeg må ikke være redd om jeg er for høylytt, selv om jeg fortsatt stopper opp og lytter når jeg er det. Jeg kommer ikke til å våkne opp av en liten gutt i natt. Og det vil heller ikke være noen som vekker meg i morgen.

Og dét, det gjør vondt. Jeg trodde jeg hadde lært meg etter tiden på prematuravdelingen, å sette pris på alt rundt meg. Alle de små øyeblikkene, som viser seg å være de største i lengden. For, jeg av alle, burde ha lært til nå, hvor fort alt kan forandre seg – og hvor lite som skal til før en kan miste absolutt alt. Jeg ser jo nå at jeg aldri helt klarte det. For, det er de aller “minste”, hverdagslige øyeblikkene jeg lengter mest etter. Å miste Aron har vært min aller største frykt siden dag én. Jeg har hatt dager hvor jeg har gått døgn uten søvn, for å sikre meg på at jeg ville være våken om noe skulle skje. Og nå ligger jeg her, fortsatt våken, døgn etter døgn, fordi marerittene jeg før hadde i søvne, er marerittene jeg nå går rundt å vandrer i på daglig basis. Å holde min døde sønn i armene mine… det har ødelagt meg. Fullstendig. Det sitter så sterkt i, at jeg gjenopplever det hver gang jeg blunker. Det finnes ikke mer for meg å være redd for nå, så hvorfor er jeg da så full av angst.

20/08. Jeg hadde tenkt å avrunde dette innlegget med det siste jeg skrev ovenfor, og ikke nevne noe mer. Eller, egentlig, så hadde jeg ikke tenkt å poste noe av dette generelt. Jeg venter som regel ett døgn før jeg poster det jeg skriver, så jeg får lest i gjennom alt når jeg er mer oppegående, for ikke å dele noe som blir for sensitivt for meg i lengden. Det har jeg gjort siden jeg opprettet denne bloggen, for å tenke i gjennom hva jeg deler om en som faktisk ikke kunne gi samtykke. Men, faktum er, i natt er første natta jeg har sovet i leiligheten. Frem til nå har jeg blitt med mamma hjem til dem etter hun har vært ferdig på jobb tidlig på morningen, for å sove der, da jeg ikke har klart det her. Angsten ble for stor i stillheten og jeg klarte ikke slutte å hverken gråte eller hyperventilere de første dagene. Der er realiteten. Sånn er det altså, å miste den som betyr mest. Man mister hele seg selv også, og hele verdigheten og beherskelsen på toppen. Man blir direkte gal.

21/08. I dag prøvde jeg foreksempel å komme meg ut døra, gå en tur. Tenkte at siden det regnet ville det sikkert ikke være mange å møte langs veiene, for jeg orker fortsatt ikke det. Det endte med at jeg begynte å hulke halvveis på veien til gravplassen. Så, der gikk jeg da. Grinende på gangfeltet rett ved siden av hovedveien. For det er sånn det har blitt nå. Aldri har jeg følt meg så liten. At det etter hvert, omtrent, nesten, kunne bli verre enn første dagen, hvem hadde trodd… Savnet er ubærelig, smerten er uutholdelig. For det slo meg så hardt, når jeg stirret på den tomme plassen foran meg. Ingen barnevogn. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har jogget alene de siste to årene – for det var alltid noe jeg gjorde sammen med Aron i vognen sin, før vi tok turen innom barnehagen og lekte før vi dro hjem. Det er så urettferdig. Så forbanna urettferdig.

Men, hvem er jeg til å gi opp nå, når ingen kan fortelle Arons historie som meg. Det holder meg gående. Det vil det alltid gjøre.

Share: