Når sjokk blir til savn

‘You were unsure which pain is worse — the shock of what happened or the ache for what never will.’

 

Nok en søvnløs natt. Jeg skriver her inne ca annenhver dag, fordi jeg, nettopp, sover annenhver dag. Denne natta ble ekstra hard. Helt ærlig, så blir det vanskeligere og vanskeligere. Det er vel fordi ting har begynt å gå opp for meg nå. Jeg klarer fortsatt å le, om jeg finner noe morsomt (selv om veien er kort til tårer) og vi har jo fortsatt normale, hverdagslige øyeblikk her i familien. Men, på innsiden er det ett evig kaos. Selvfølgelig. Hadde vel vært rart om det ikke var det…

Det største av sjokket har gått over til ett ubærelig savn, og nå vet jeg hva dét innebærer… Jeg har nå gått fra å unngå bilder og alt som minnet meg om A, som jeg gjorde i starten, hele veien til å gå rundt å holde inne alt, prøve å trykke ned tankene og holde meg opptatt – til nå, å gråte når som helst, hvor som helst. Jeg vet jeg skrev i en av de første innleggene, hva jeg tenkte da jeg sank ned graven, om det vondeste av det vonde er dét her, selve dødsbudskapet og kistesenkingen. For, sekundet kisten var senket – det var sekundet hele resten av meg også døde. Gravferden og beskjeden den dagen vil for alltid være det mest traumatiske jeg noengang har stått i, og den største smerten jeg noengang, noen sinne, vil oppleve,- men, å våkne hver dag uten sønnen min, det er jo dét jeg må jeg oppleve på nytt hver eneste morgen, resten av livet. Og det er minst like vanskelig.

Nå har sjokket gått over til en bunnløs, hjerteskjærende smerte,
for nå kommer hverdagen uten han.

Det er først etter gravferden man får tid til å tenke over hva som egentlig har skjedd. Så går det enda en tid før det begynner å synke inn hva nettopp det betyr. Man skal ikke bare ta inn at vedkommende er død – men også borte for godt. Å lese den setningen der får jo det til å være så logisk, men det er ikke det, ikke når man står midt oppe i det. At død er selve betydningen av borte, det streifer en bare ikke. Ordet et så kaldt, så ufattelig stort og vondt. At jeg nå aldri mer skal kunne få holde Aron i Armene mine og gi han en god klem… jeg klarer ikke å godta det. Jeg er innforstått med det som har skjedd, men det betyr ikke at det har gått inn. Heller ikke at jeg har akseptert det. Hvordan skal jeg liksom kunne gjøre det. Han fikk ikke engang oppleve å bli to år.

Jeg savner gutten min uutholdelig mye nå. Jeg lengter å ha armene mine rundt han. Det gjør vondt i hele meg. Jeg savner å spise frokost med han hver morgen, etter morgenstell med latter og smil. Jeg savner å sitte i sofaen og se på Daniel Tiger, med ullpledd over oss, før vi sovnet sammen for Arons første lur. Han måtte nemlig sove en liten time ekstra kort tid etter frokost og morgenkos. Jeg savner å kunne gi han en stor og god klem.

 

Nå finnes det ingen Daniel Tiger lenger.
Ingen morgenkos. Ingen varme føtter på fanget mitt.
Ingen liten gutt som smiler god morgen til meg.

 

Jeg savner de lange trilleturene, der han tittet på ting rundt seg og tilbake på meg, som om han ville få meg til å forklare hva de var. Jeg savner kveldsstell og badetid, for det beste Aron visste, det var å bade. Vann generelt var kjempestas. Jeg savner de små tærne hans og de små fingrene, som stadig ble mer og mer åpne. Men, mest av alt, så savner jeg smilet. Latteren. Stemmen hans. Og øynene. De store, vakre krystallblå øynene, med et hint av grønt – som kunne stirre i en evighet i mine. Det var hans måte å si ‘glad i deg’ på. Så ga jeg han alltid et eskimokyss etterpå. Ikke fordi han likte det så voldsomt – men fordi mammaen her syntes han fikk verdens herligste grimase av det. Jeg savner å skrive er, istedenfor var.

I dag starter flytteprosessen. Det skal bli godt å ha noe hektisk å gjøre.
Igjen.