Å pakke bort en fremtid

‘And they tell me to fight, to win the battle. But I don’t see the point in winning, when the war is already lost.’

 

12-13/08. I natt trillet tårene ekstra mye… jeg har begynt å slippe realiteten inn på meg nå, litt etter litt, ser på bilder og videoer når jeg kjenner klumpen i halsen og savnet komme veltende – også lar jeg meg selv bare bryte sammen, istedenfor å stoppe det, trykke det ned og la det boltre seg opp på innsiden til jeg nesten går i gulvet. Og dét, det føles godt. Å gråte renser sjelen for en stund, og disse bølgene vil vare lenge, veldig lenge, så det er vel på tide nå, å godta sorgen som en del av meg. Jobbe med den, og ikke i mot den. Det er ikke lett, men man får en pustepause da, når tårene stopper. En liten pause for å roe ned og hente seg inn igjen, til neste bølgekast. For det forårsaker bare mer smerte. Jeg har da lært noe… Det er bare så umenneskelig vondt å måtte ta inn ‘aldri mer’… Jeg vil bare ikke tro på det. Og tanken slår meg like hardt, hver en eneste gang.

 

Alle reagerer på sorg forskjellig, og enda mer forskjellig når det kommer til hvem man mister. Men, når det kommer til sorgen til oss som har mistet ett barn, så synes jeg den er mest lik hverandres reaksjoner. Noe som, for meg, er en selvfølge egentlig. For kjærligheten vi har for våre barn – den er like sterk hos oss alle. Man mister de samme håpene, drømmene, planene. Den første skoledagen, første klasseselskapet, første alt. “Selv om våre historier er forskjellige, så deler vi en tapt fremtid.” – som Styrelederen i LUB, Øystein Lie, sa. De ordene traff meg… Aldri mer nattasang, morgenklem og lekestund. Ingen andre enn oss som står i det vil skjønne nøyaktig hvor dypt det faktisk går. Hvor mye man faktisk mister. For alltid.

14/08. I dag har jeg gått rundt med en konstant ekkel følelse i magen. Jeg har holdt inne alt hele dagen, så, når dette innlegget er postet, da er jeg ganske klar for å forsvinne litt… I dag skulle nemlig Aron ha startet i barnehagen igjen. Barnehagelederen tenkte på oss, og sendte en veldig fin melding. Store, vakre, flinke barnehagegutten min… men sånn skulle det ikke bli. Istedenfor har vi tilbringt dagen med å pakke ned fra leiligheten, for i morgen overtar jeg nøklene for min nye… Jeg makter ikke å gå i gjennom tingene hans enda, eller kaste noe som helst, så det ble bare til at alt ble pakket ned (utenom en del bamser jeg skal fylle sengen min med) og satt hos foreldrene mine til jeg føler meg klar for å sortere alt. Men, det var hardt nok, uansett.

Hvem pakker liksom bort favorittlekene til barnet sitt.

Det hjelper i hvert fall litt på å vite at jeg snart aldri behøver å måtte gå inn døra der igjen. For det er så vondt å være der at bare halvparten alene knuser hjertet mitt totalt. Jeg klarte ikke engang å være på rommet hans alene. Angsten traff meg så hardt at det ble vanskelig å trekke pusten. Det skal bli meg en lettelse å bli ferdig, og gi fra meg nøklene… For det her er ikke ‘hjem’ lenger. Det vil det heller aldri kunne bli igjen. Jeg vet jeg har valgt det rette. Jeg kjenner med hele meg at jeg ikke hadde annet valg.

Jeg har meldt meg inn på Englesiden til Lub nå. Så det er hvor jeg skal tilbringe resten av kvelden før morgendagen med resten av nedpakkingen fortsetter. Det er “godt” å lese andres historier, å kjenne seg igjen i noe, for engangsskyld. En plass hvor jeg ikke behøver å skrive så mye, for at andre skal forstå. Fordi vi alle som er der, vi sitter med den akkurat samme sorgen. Jeg er så takknemlig for at jeg ble tipset om den, for å føle seg helt alene er virkelig ikke godt. Selv om jeg gjerne kunne ha vært det, om det tilsa at ingen andre måtte behøve å føle det jeg føler nå. For ingen skal måtte behøve det.

Absolutt ingen.

Share: