Hodet over vann

‘You may not see their children, but there are mothers all around you.’

 

08-10/08. Visning. Leilighet. Pakking. Alt går i surr om dagene. Jeg kan ikke fortsette over lengre tid å betale på en leilighet jeg strengt tatt ikke lenger er i, så jeg må opp på føttene å kjempe meg i gjennom annonser og visninger. Det er surrealistisk bare dét, for vi hadde jo det så bra her. Herlighet, som vi trivdes… I morgen skal jeg se på en leilighet. For første gang; helt alene. Det skal ikke så mye til for å få meg til å signere noen kontrakt, for jeg bryr meg svært lite. Noe hjem vil ingenting føles ut som på veldig lenge uansett. Jeg trenger bare noe lite og praktisk.

Dagene går jo… jeg forsøker å holde meg opptatt for ikke å tenke. Det er jo bare senskadene ved å gjøre dette, da. Jeg vet bare ikke andre måter å gjøre det på, om jeg skal klare å stå oppreist for alt som må gjøres de neste ukene. For legger jeg meg ordentlig ned nå, og lar tankene vandre – så tror jeg det skal lite til før jeg aldri kommer meg opp. Men, jeg vet også at når alt har ‘kommet på plass’ og alt ligger ’til rette’ for at hverdagen skal begynne igjen… da vil jeg befinne meg selv i å bekjempe min livs kamp. Jeg vet ikke hva som er verst. Alt er like feil uansett hvordan man vrir og vender på det.

En del av meg vil bare selge alt jeg eier og backpacke gjennom verden i evig tid. Den mer logiske delen av meg vet at det ikke vil løse noe som helst. Jeg går ikke på barneskolen. Denne gangen kan jeg ikke løpe.

11/08. Leilighet er i boks. Neste uke overtar jeg en som passet meg godt. Det ble i et leilighetskompleks denne gangen, midt i sentrum, noe som var nettopp det jeg håpte ville dukke opp. For den tryggheten det ligger i å vite at det bor andre både ovenfor, nedenfor og ved siden av meg… det trenger jeg, akkurat nå.

Jeg vet at til lenger jeg fortsetter å bo på det gamle pikerommet mitt hos familien min, til vanskeligere vil det bli å komme seg på føttene. Og opp på de må jeg, før eller siden, uansett. Jeg vet hvor fort angst kan utvikle seg, om en sperrer seg inne til evig tid, og jeg vet hvor fort en depresjon kan ta over et helt menneske. Jeg må bruke alt jeg har, og alt Aron har lært meg. Få til en hverdag jeg ikke bare skal overleve – men leve. Ingen andre enn nettopp meg kan gjøre det for meg. Jeg skal klare det. Jeg vet enda ikke hvordan, eller i det hele tatt hvor jeg skal starte, for mest av alt vil jeg bare bryte sammen – men, å gi opp er ikke en mulighet. Jeg har for mye i hjertet mitt til det. Jeg vet jeg kan gi så mye, om jeg legger sjelen min i det. Akkurat sånn sønnen min gjorde, hver en eneste dag.

Så, her kommer det jeg har gruet meg til, å pakke ned et helt kapittel. Stellebord, leker, hjelpemidler og utstyr… Her kommer neste kapittel. Bestående av meg. Og meg alene. Én seng, ett soverom. Ett klesskap – og én ytterjakke.

Og en yttergang uten vogn.

Share: