Tankekjør

‘There is no greater agony, than bearing an untold story.’

 

Da jeg var liten og trist pleide jeg å løpe bort hit og sutre for meg selv. Om det bare fortsatt var av de samme, usle årsakene som den gang, som er grunnen til at jeg nå sitter her igjen – 10-15 år senere. Alle tårene jeg har felt fordi jeg ikke fikk lov til å få både eventyrsjokolade og stratos. De overdrevne barndomssorgene. Om bare alt hadde vært like uskyldige som nettopp de. Om livet bare hadde utlevert én krise pr. familie. For det har blitt mye nå. Veldig mye.

Det kommer i bølger. Og akkurat natt til nå, så har jeg druknet litt. Hadde alt skulle truffet på én og samme gang, så hadde ingen, noen gang, overlevd. Tiden på Neo skulle jo være det vondeste som kom til å bli, for oss. Det var dét som skulle gi pågangsmotet for de tøffeste dagene. For hva enn som kom til å dukke opp, så ville det liksom aldri bli verre enn akkurat de månedene – da vi holdt på å miste deg. Men, så sitter jeg her nå da. Midt i kaoset hvor vi faktisk har mistet deg. Helt.


Det raste mange tanker i hodet mitt i natt. Jeg trodde jeg ville få tid til å bare være etter begravelsen, men det vil alltid komme mer. Livet blir ikke satt på vent selv om hverdagen stopper opp. Det er fortsatt så mye som må ordnes… For meg som har hatt omsorgslønn (det en får for å være hjemme med pleietrengende barn uten hjelp/avlastning fra andre instanser) blir det nå en helomvending. For det falt meg aldri inn, å gå ut i jobb, og la noen andre passe Aron. Uansett hvilken svær utdanning vedkommende gjerne hadde hatt. For, vi to sammen, vi var alt.

Jeg har vel også tatt beslutningen nå, om å si opp leiekontrakten for huset vi… jeg? bor i. Det gjør meg vondt å forlate det som nå vil forbli Arons siste hjem, men tanken på å ligge vegg til vegg med soverommet hans, det som nå, for alltid, kommer til å være helt tomt og stille, den gjør det enda vondere. Eller bare mitt eget soverom, hvor han sov minst like mye. Så da måtte jeg veie det opp mot hverandre. For noen er nok minnene i hjemmet noe som styrker for veien videre. For meg, så kjenner jeg at den konstante påminnelsen om det som ikke lenger ér, den vil tære meg enda lenger ned psykisk.

Jeg makter ikke å se den tomme plassen hvor det én gang sto ett stellebord. Eller den store tomme plassen på gulvet, hvor lekematta lå, med en smilende, fornøyd gutt på toppen. Jeg har vært hjemme to ganger til nå, i typ fem minutter, og det er bare trist og grått der. Det finnes ingen glede igjen. Alt er borte. Og det vil aldri mer kjennes ut som et hjem. Så da er det i all hovedsak ingenting igjen å redde. Jeg gruer meg til dagen jeg må tilbake dit å pakke bort fremtiden. Hele magen vrir seg av bare tanken. Jeg vil ikke.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å fortsette å skrive her inne. Det her var jo aldri ment for å være min blogg, ene og alene. Eneste jeg vet er at, akkurat nå, så har jeg så mange tanker i meg, som må ut på en eller annen måte. Ellers vil jeg drukne totalt i mitt eget hode. Så jeg lemper ut her, enn så lenge. Å skrive har alltid hjulpet meg. Det har alltid vært der. Og akkurat nå, så trenger jeg all den motivasjonen som kan dyrkes for å få livet til å fortsette igjen, en eller annen gang, langt der fremme.

Share: