Aldri

Det er rart å skrive ‘jeg’ her inne,
når samtlige av setningene her inne består av ‘vi’…

 

Det føltes unaturlig ut å skrive i babyboken til Aron, uten å prate med han rundt meg. Det føltes unaturlig ut generelt, å vite at det jeg nå skriver i den, det vil forbli slutten. Når jeg tidligere har skrevet i denne har det vært mens han så på Tiger’n sin. Så, da satt jeg der da, ved graven, med boken, mens låter fra Daniel Tiger spilte i bakgrunnen. Jeg kan jo bare forsøke så godt jeg bare vil med å rekonstruere det som en gang var – men det fungerer bare ikke sånn. Og selvfølgelig fikk jeg ikke gjort noe, tårene gjorde det umulig.

Akkurat i dette øyeblikk er det ordentlig sommerkveld ute. Himmelen er rosa, havet er blikkstille og jeg hører nabobarna som ler. Ordentlig klisjé av en setting, rett og slett. Det er ikke lenge siden jeg så frem til disse kveldene… Som jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til akkurat dét, vel uvitende om hva som var i vente. Himmelen kan være så rosa som den bare vil, jeg ønsker bare at sommeren skal ta slutt.


Jeg tenkte at denne boka ville være god å ha, å lese om andre som har vært hvor jeg er nå. Jeg har enda ikke klart å åpne den… å vite at det finnes så mange andre der ute gjør meg bare trist. Jeg trodde det skulle føles “bra”, på én måte, misforstå meg rett nå, å se at jeg ikke er alene – for det er dét det føles ut som, som om jeg er den eneste. Men for hver mamma og pappa som deler sin historie, så finnes det også ett barn som forlot denne verden så alt for, alt for tidlig. Kister så små skulle aldri ha eksistert. Jeg kan skimte skrikene mine med den setningen da de bar den inn på soverommet den dagen. Der var det altså, mitt aller største mareritt. Der var det, øyeblikket jeg aldri i min villeste fantasi skulle tro jeg måtte behøve å se med egne øyner. Her kommer det, sluttkapittelet på en håpfull fremtid.

Jeg går fortsatt rundt med tanker jeg skjønner snart må ta slutt. Ordet ‘aldri’ er så fryktelig stort å ta inn, og det gjør det vanskelig for meg å forstå betydningen av realiteten. Du vet når du var liten og ikke fikk viljen din? Så tenkte du at om du bare gråt ekstra hardt, så ville foreldrene dine gi etter? Litt sånn har jeg det nå. Om jeg bare gråter litt hardere, hulker enda høyere – så vil jeg få babyen min tilbake i armene mine hvor han hører hjemme. Det burde jo gått inn nå, at ingen tårer vil kunne gjøre det for meg – for hadde det vært tilfelle, så hadde du vært her nå.