‘I miss you. That is all. That is everything.’

 

31-01/08. Da jeg slo opp øynene i dag, etter nok en natt med usammenhengende søvn, slo det meg at ti dager har bare blitt til én for meg. Hver detalj fra den 22. spiller seg om og om igjen i hodet mitt. (Som om denne datoen ikke allerede var stygg nok…) Dagene i mellom, frem til nå, de har forsvunnet. Jeg husker ingenting. Jeg vet ingenting. Der ute fortsetter hverdagen, men her inne har tiden fryst. Av og til, så tar jeg meg selv i å folde armene rundt luften når jeg ligger her, for å huske hvordan det var å holde rundt deg. Akkurat dét, det er toppen av tristhet. Jeg lengter.

 

Ti dager siden jeg har hørt latteren din. Ti dager siden jeg så smilet ditt.
Ti dager siden jeg fikk respons på en klem. Ti dager i mitt eget, personlige helvete.

 

Og det føles lenge nok ut. Vi var aldri borte fra hverandre ett helt døgn engang, vi. Så hvordan skal man forberede seg på ett helt liv. Mammahjertet og morsinstinktet sitter så hardt i. For hvert minutt som går, hvor jeg ikke lenger har muligheten til å se etter deg, om du sover godt, ligger behagelig, er for varm, for kald… det gir meg følelsen av at jeg er en uansvarlig mamma. For jeg skal jo liksom passe på deg. Se etter deg. Dekke dine behov. Gi deg all kjærlighet og nærhet, døgnet rundt. Så å gå i fra å være konstant på vakt, til å miste alt ansvar, en hel verden, fremtid og drømmer, rett over natta – det er ikke rart hjertet mitt blør. Å legge bort rutiner er vanskelig når man ikke har noe å erstatte de med. Det føles på sett og vis unødvendig å ta seg til med noe. Nytteløst. Meningsløst. Håpløst. Som nevnt tidligere, jeg kastet jo klokken min. Jeg er fortsatt så opphengt i å sjekke tidspunktene for ernæringspumpen og klokka for sengetid/morgentid at det gikk på helsa løs allerede første døgnet.


Det å miste et barn er ikke samme sorgen som å miste en annen som står en nær. Jeg skjønner hva de mener, nå. Man mister alt. Absolutt alt. Og en må gi slipp på alt. Absolutt alt. Så har man alt det ekstra man mister, med ett barn som hadde ekstra behov. Kunnskapen man sitter med, alle hjelpemidlene. Alle de flotte menneskene innenfor helsetjenesten vi har møtt de siste (nesten) to årene. De blir jo som familie nummer to. Ikke det at noen barn, noen gang, bør måtte oppleve å ha en ‘sykehusfamilie’… Alle de som vi har hatt med å gjøre, tryggheten de ga, klemmene, alle flotte samtaler og all omsorg. Jeg vil savne dét òg. Det er jo en helt annen verden, for folk flest, den sykehusbobla. Man mister et helt liv, og det finnes ingen hverdag å gå tilbake til. For meg, så må jeg nå starte helt på nytt, å legge bort den nye normalen med en tilrettelagt hverdag. Det er jo bare meg, nå.

 

Sykepleiere, fysioterapaut, ergoterapaut. Spiseteam, overleger, barneleger.
Deg. Borte. Aldri mer.

 

Det går bare ikke inn. Alt er så fullstendig satt på hodet og det som ér. Aldri før har jeg skjønt den fysiske smerten som følger med sorg. Hodepinen. Svimmelheten. Kvalmen. Trøtthet og hukommelsessvikt. Angsten breider seg over meg, og jeg er redd for å sove. Alt er verre, da. Jeg har generelt gått fra å lete etter noe på mørkeloftet midt på svarte natta, til å ha noen stående utenfor døra på badet. Hele meg har jo gått fra forstanden. Marerittene vokser seg sterkere og sterkere for hvert døgn som går. De er så dystre, så skumle. Så ufattelig vonde. De setter hele meg ut av spill. Hjelp har jeg, og hele familien min rundt meg, så tenk ikke at jeg sitter her med alt dette alene. Men veien er lang.

Uutholdelig lang.

Share: