‘We are permanently altered versions of ourselves when we experience the loss of someone we aren’t supposed to live without.’ @afterchloe

 

29/07. De sier gråt ikke er den eneste form for sorg. Hva jeg kjenner mest på, det er redsel… konstant redsel. Jeg våkner hver natt, fordi jeg tror jeg hører pipene fra ernæringspumpen. Jeg sover ikke alene. Jeg sover vel ikke generelt. Marerittene er vonde. Mareritt… jeg har vel aldri hatt det før. Hele meg føles ut som en vandrende krise. Jeg går ikke fra stua når det har blitt mørkt. Mørkeredd har jeg aldri vært, ikke engang da jeg var liten… Nå, der i mot. Jeg vil være alene, bare ikke alene. Gir det mening. Jeg forskyver fortsatt alle tanker unna, og nekter å la meg selv tenke på det som har skjedd. Jeg orker ikke. Det er så uutholdelig vondt, at jeg makter ikke å tenke. Jeg holder meg selv opptatt. Gjør alt jeg første dagen ikke trodde jeg ville være i stand til. Alt for å distrahere meg selv.

‘Du kommer til å gå på en smell.’
– ‘Jeg vet jo det.’

Så jeg måtte tilbake i dag. På graven. Jeg kan ikke gå i evigheter å tenke at alt skal fortsette som før. Jeg trenger å få det rett i fleisen, og håndtere sorgen. Tapet. Jeg skjønner jo at jeg gjør det vanskeligere for meg selv ved å unngå realiteten. Jeg forstår jo faren ved å gjøre det. Det er bare så vondt. Så alt for mye. Jeg tror jeg er så redd for å falle helt i bunnen av mørket, og aldri komme meg opp igjen. Aron lærte meg så mye, for når jeg ser at jeg må prate med noen, for å få tak i følelsene mine og hverdagen som nå venter, så er det ikke tvil at jeg har vokst betydelig mye de siste årene. Jeg er kanskje fjern, men jeg ser jo at dette ikke er noe jeg vil klare på egenhånd. Uansett hvor mange jeg har rundt meg. Jeg kan ikke gå rundt å være redd for å dra hjem i all evighet.

Der skjedde det igjen, i dag. Regnet høljet ned, helt til mamma gikk opp til graven din. Der stoppet det, og sola begynte å skinne atter engang. Det gjorde den hele veien til sekundet jeg satte meg i bilen igjen. Da kom dråpene haglene inn på frontruta. Dette skjer jo bare på film, tenkte mamma. I dag så du og jeg på filmsnutter av da du var liten. Denne gangen er det mamma som tar babystegene… det tok meg fire dager før jeg klarte å se på bildene på mobilen. Åtte for videoene. Det var så godt å høre latteren din igjen. For savnet er stort nå. Den bunnløse sorgen mammaen din har forsøkt å beskytte seg selv for sniker seg lenger og lenger inn, og hullet i hjertet vokser seg stadig større.

Det kom i natt. For fullt. Klumpen i magen. Gråten i halsen. Savnet. Å herregud, her kommer det. Realiteten. Aldri… aldri er en fryktelig lang tid. Skal jeg virkelig aldri få se deg igjen, da. Klemme deg. Kysse deg. Holde rundt deg. Absolutt aldri? Det er nå det begynner, kjenner jeg… jeg klarer ikke holde det borte mye lenger nå. Så, her står jeg, da. Ansikt til ansikt med fremtiden. Fremtiden uten deg.

Share: