28 / 07

07:00. Sitter på badet. Ordner meg. Tar på meg klærne. Hvorfor klarer jeg dette. Er det ikke nå jeg skal ligge på gulvet. Første spray av parfymen. Andre spray. Tredje. Øredobber på. Jeg ser jeg gjør det, men jeg kjenner ikke mine egne bevegelser. Autopilot. Fornektelse. Jeg tenker ikke. Jeg sov aldri. Jeg våkner ikke. Hvorfor våkner jeg ikke. En uke har gått. Jeg må da våkne. Det er dét her. Om bare en kort stund, så kan jeg ikke unngå det lenger. Denne gangen, er alt utenfor min kontroll. Sjokk, sier de. Jeg vet ikke hva det er. Jeg vil kaste opp. Dette skjer ikke. Det skjer ikke. Det skjer bare ikke. La meg våkne. Vekk meg, noen. Det har foregått lenge nok nå. Rist i meg. Vær så snill. Få meg opp.

09:00. Kirken. Du var der ikke enda. Det ga oss tid til å dekorere mens vi ennå kunne holde øynene oppe. Det ble så vakkert. Så utrolig fint. Så fint som det kan bli, vel og merke, i en sånn situasjon. Fargerike ballonger, blått silkebånd… fargerike blomster og alle til stede i lyse og/eller fargerike klær. Akkurat sånn du likt… liker det. Vi var samlet i stillhet, med alle dine nærmeste rundt deg. Også noen fra TeamAron, fra Ålesund barneavdeling og barnehabilitering, var til stede. Det gjorde godt å se. Ikke alle er ‘en av mange’ pasienter. Noen setter spor. Dype, dype spor. Og de har jo blitt en del av familien vår. Det er ikke til å legge skjul på. Det blir også ett tap, kjenner mamma…

Vi fikk spilt Daniel Tiger sangen din: En strålende dag i vårt nabolag, pianoversjon. Den som alltid gjorde deg så glad. Den vi hørte på hver eneste morgen, i nesten to år. Å sitte i sofaen med deg på fanget, med pledd over oss. Smugspise eventyrsjokolade. Vi innførte litt vél mange lørdager i hverdagen, etter hvert. Det gjør så vondt at vi aldri vil få gjøre det mer. Akkurat disse stundene, vil for alltid være mine mest dyrebare minner. Alt hva jeg kunne ha gitt, for å få bare én morgenkos til.

Det var da vi ankom gravplassen det skjedde noe som fikk tiden til å stanse. Regnet stoppet sekundet vi gikk ut av bilen. Sola kom frem, og luften ble varm. I går var det en regnbue på himmelen, det samme var det da din kjære oldemor gikk bort. Det finnes ikke tvil, om at det må være mer bak. For dette… dette var så rart. Jeg ble lenge igjen hos deg, etter alle var gått. På sekundet jeg og besta vandret oss nedover på parkeringsplassen, da åpnet himmelen seg igjen – og regnet fosset som aldri før. Ikke ett sekund før, ikke ett sekund etter. Du var der, du. Selvfølgelig var du det.

Mamma bar kisten din. Den lille, lille kisten din. En større smerte eksisterer ikke. Det var så vidt det gikk, det var så vidt mamma kom seg opp på beina, og det var vel ikke bare én gang jeg holdt på å gå i gulvet. Jeg kjempet med å bare puste. Jeg forsøkte mange ganger å reise meg fra stolen, men jeg kjente ikke lenger mine egne føtter. Men, dette måtte jeg gjøre. Noe annet hadde blitt feil. Jeg var også den som senket den ned… Dét øyeblikket, vil trolig bli ett av de jeg trenger hjelp til å få bearbeidet etter hvert. For det var tøft. Uvirkelig. Det surrer rundt i hodet, hvert eneste sekund. Så utrolig feil. Så umenneskelig vondt. Hvordan går man videre etter å ha fått ett sånn bilde på netthinnen. Kan man i det hele fungere normalt, en gang. For akkurat nå, så føles det ut som jeg har sett så alt for mye, til å noen gang kunne hente meg inn igjen.

Så hadde vi en prat, du og jeg, helt alene.
Å sitte der, jeg vet ikke hvor lenge, det trengte jeg.
Men å gå der i fra… Jeg kan da ikke bare dra fra deg her.

‘Hva nå?’ –

– Hvisket mamma da alt var over. Er dette toppen av smerte. Er dette det vondeste det kan bli, – eller er det tiden etter… Jeg skjønner jo det må være det som kommer nå. For det er nå virkeligheten kommer inn. Snart venter den nye hverdagen. Og den vet jeg ikke hvordan jeg skal klare. Om jeg i det hele tatt, noen gang, vil være i stand til å flytte hjem til huset vårt. Tanken på å flytte fra ditt siste hjem, den er så sår. Men tanken på å bo helt alene der, uten deg… den er uutholdelig. Hva enn som skjer nå, så finnes det ingen hverdagen-før for mamma, å jobbe seg tilbake til. Jeg må starte helt på nytt. Fra begynnelsen. Side én. Styrken fra deg vil få meg dit, med tiden. Det er det eneste jeg vet.

Kjære, vakre gutten min. Dette er ikke farvel.

Bildene i dette innlegget ble først postet 12/10-17.

Share: