26-27 / 07

Gårsdagen… Stua. Kjøkkenet. Verandaen. Soverommet. Badet. Jeg gikk overalt. Jeg bare gikk og gikk. Døgnet rundt. Jeg måtte holde meg opptatt, holde tankene borte, så jeg kunne holde meg samlet for dagen i dag. Hadde jeg latt meg selv tenke, så hadde jeg ikke klart å møtt opp. Jeg hadde ikke klart å fått en fot foran den andre. Jeg tror ikke jeg har sovet enda. Jeg vet jeg våknet i fortvilelse etter å ha duppet av, i løpet av nattestimene, over å ha forsovet meg til måltidet som må slåes på 23:30. Helt til det gikk opp for meg. Det finnes ikke noe nattemåltid. Her er ingen ernæringspumpe. Så kastet jeg håndklokken min. Hva betyr liksom tiden nå.

 

26/07, klokka 07:15, hentet vi — på hurtigruta. Jeg klarer ikke engang si navnet. Det føles ikke rett. Jeg vil så gjerne si det med ord, den lille hvite gjenstanden av tre som vi bar, men jeg makter ikke. Kan ikke si det. Det blir for virkelig da. Alt dette er fortsatt en stor, stygg hemmelighet. Noe som må ties. Noe jeg ikke må snakke høyt om. For da brister alt. Når ‘bagasjerommet’ på båten gikk opp, da flommet det over. Ikke bare tårer, jeg gråt hele livet mitt ut. Helt til vi ankom Kapellet. Da stoppet det. Derav ble alt så surrealistisk og uvirkelig at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å stå rett opp og ned.

 

Hvem gråter ikke nå. Er ikke dette tidspunktet vi alle har hørt om. Tidspunktet hvor en mamma skal bryte så totalt sammen, at bare døden selv kan gi ro. Hvorfor gråter jeg ikke. Så sto jeg der da, og hadde en samtale med meg selv, om at viss jeg ikke får frem en tåre nå – så fortjener jeg en smerte ti ganger større enn den hjertet allerede har. Ingenting. Fortsatt ingenting. Hva faen er galt med meg.

 

Hjemme. Klokka går. Vi dro tilbake på kvelden. Dette er andre gangen jeg ser — for å ta… for å si… du vet. Du vet så inderlig godt. Jeg ville være der alene. Jeg ville gå inn, helt alene. Så jeg ba alle om å gå ut. For jeg tenkte det ville være… det ‘letteste’. Å få ta inn inntrykkene på egenhånd. Sørge alene. Slippe alt ut – uten at noen står å tar meg på ryggen. Sånn gikk det ikke. Jeg gikk bort, og holdt på å gå i gulvet. Som jeg angret. Selvfølgelig klarer jeg ikke det her alene. Det var så vondt. Det var så umenneskelig vondt. Jeg blir vel den første til å si dette ordrett offentlig, men hva andre sørgende har delt før meg – jeg kjenner meg ikke igjen. Dette var ikke et fint øyeblikk for meg, å si farvel på. Det var kaldt. Vondt. Ulevelig. Brutalt. Det ble så alt for mye, og alt var så forjævlig feil. Hvor var det vakre farvelet jeg har lest om. Hvor var den fine stunden. For det finnes ikke noe fint med dette. En liten gutt som skulle blitt to år om to uker. Det finnes ikke annet enn feil.

 

Vi fikk tatt mange, umistelige håndavtrykk. Lagt ved favorittlekene, bilder og smykke. For ikke å glemme superhelt kappen hans ♥ Og den siste kosen, det siste kysset… Etter det klarte jeg for første gang å se bilde av Aron. Og som du ser, også å skrive navnet hans. Det vakreste navnet på den fineste gutten i verden. De sier man angrer om man lar være,- man angrer hva enn man velger tenker jeg. Men det er vel den at man som regel ender opp med å angre det man ikke gjorde… For det er beintøft. Det er så ubeskrivelig hardt. Det finnes jo ingen større smerte, og man får den levert rett foran øynene sine. Fysisk og psykisk. Det finnes ikke noe mer for meg nå, å være redd for. For det her, det er toppen av det værste ett menneske må i gjennom. Det her er alt.

 

Det er fortsatt surrealistisk. Jeg får det ikke inn. Jeg skyver det fortsatt unna, ignorerer det totalt. Stopper meg selv når jeg gråter, for… jeg venter fortsatt på å våkne. Jeg klarer ikke la meg kjenne ordentlig på det som ér, for jeg vil ikke. Jeg vil ikke innse det. Jeg bjeffer på alle som har snakket til meg. Klemt meg. Fordømt alle blomsterbuketter og det som er. Stryker én person til meg på ryggen i dag, så kommer jeg til å klapse tilbake. Jeg er dér. Søvnmangel. Kaos. Fornektelse. Bland den mølja sammen, og det sier seg selv at jeg ikke er i stand til å ta noen avgjørelser nå. Hodet er tungt. Svimmelheten. Hodepinen. Øyner som så vidt kan åpnes. Det er så mye som må ordnes, så mye som må fikses. Planlegges. Velges ut. Håndteres. Hvem vil prate med fremmede i en sånn situasjon. Hvem i helvete har lyst å velge ut sanger. Bilder. Blomster. Jeg vil ikke. Gå vekk. La meg være.

 

Nå skriver jeg igjen. Jeg må gjennom denne prosessen med ord. Jeg leter google rundt etter ‘de andre’. Jeg trenger å se at andre har klart det. Jeg trenger å se at det går. At man ikke dør av det. For det føles sånn. Hvert eneste sekund. Av hvert eneste minutt. Jeg hadde planer om å bare skrive tankene mine på notater, og dele det jeg ønsket når jeg var klar. Til det traff meg… hvorfor gi meg selv muligheten til å endre ord skrevet i sin råeste form. Det er hva det er, nå. Ord som er skrevet sekundene man står i stormen vil alltid få større verdi, enn de som kommer i trykkform etter redigering når stormen har stilnet. Jeg trenger ordene mine. Jeg håper jeg kan se tilbake på de, en god, god stund fra nå av – og se at jeg kom meg i gjennom det. For akkurat nå… Akkurat nå vet jeg ikke hvordan det er mulig.

Share: