22-25 / 07

Kreftene mine er borte. Alt svikter. Ingenting fungerer lenger. Armene. Føttene. Hodet. Knærne svikter under meg. På ett øyeblikk forsvant hele livet foran øynene mine. Hvordan går man videre nå, når det ikke er noe å gå tilbake til. Hverdagen er borte, framtiden sluknet.

Jeg vil ikke si det med ord. Samtalen med presten er fortrengt. Det skjedde ikke. Jeg sov. Ikke sant? Jeg sover bare. Jeg våkner snart. Jeg klarer ikke. Orker ikke. Vil ikke. Alt er feil. Jeg ligger i senga og stirrer på en tom tv. Det føles feil å skru den på. Det føles feil å spise. Klarer ikke sove, orker ikke å være våken. Jeg bare skriver nå, for det er det eneste som distraherer meg for en liten stund. Øynene mine er så hovne jeg klarer ikke lenger å se ordentlig. Vil ikke tenke. Vil ikke huske. Alt som var. Alt som aldri ble. Alt som aldri kommer til å bli.

Jeg trenger hjelp, nå. Til å lære meg hvordan jeg kan leve videre. Minutt for minutt. Dag for dag. For akkurat dét, dét er det siste jeg vil, akkurat nå. Sjokkfasen, sier de. Da har det vel enda ikke gått inn. Hvor mye vondere kan det bli, da. Hvor mye sorg kan et menneske klare å håndtere. Det gjør vondt å puste.

Jeg bare skriver. Og skriver. Uten noen mening. Det har tatt meg tre døgn, bare disse ordene. Opp med notat når tårene stopper for noen minutter. Alt for å la virkeligheten passere. Unngå at tankene vandrer over på alt som ikke lenger er. Helt til en ny bølge slår meg overende. Jeg sier det ikke ordrett, jeg nekter å si det høyt. Ikke enda. Jeg klarer ikke håndtere virkeligheten og det som ér. Jeg er redd om jeg sier det høyt, ord for ord, så kommer det lille som får meg til å trekke pusten stoppe helt. Jeg tror du kan tenke deg til det selv, hva som står mellom linjene. Sier jeg det høyt, så blir det for virkelig. Og jeg vil ikke leve i virkeligheten. Jeg venter enda på å våkne opp. Jeg våkner opp en dag, sant

 

Det er så forbanna urettferdig. Alt vi sto i. Alt vi gjorde. Alt vi kjempet. Fremgang, styrke, mot. Alle smilene, gledene, milepælene. Brått revet bort. Opp av senga, åpne vinduet, pust. Bare pust. Du må huske å puste. Samle armene, holde beina fast. Fokus. Ikke mist grepet. Så kommer panikken. Og tårene. Enda en bølge som slår meg over ende. Jeg klarer ikke. Vil ikke. Det går ikke. Å kjære gud.

Forberedelsene som venter. Jeg vil ikke ta tak i dem. Jeg vil ikke ha det rundt meg. Kan jeg få se bilde, spør legen i kriseteam. Nei, sier jeg. Ser jeg på de nå, så frykter jeg at jeg aldri vil klare å hente meg inn igjen. Er det så farlig da, spør han. Er det så farlig da, å kjenne på sorgen? Ja, sier jeg, for dette skjer bare ikke. Meldingene strømmer inn. Telefonen ringer. Helsestasjon. Kriseteam. Prest. Sykehus. Overlege. Venner. Familie. Hvorfor ønsker du ikke dele det som har skjedd, spør han stille. For det føles ut som en stygg hemmelighet, sier jeg. Jeg vil bort. Flykte. Forsvinne. Skrike. Jeg kunne ha skrevet her i all uendelighet for å slippe å innse realiteten. For det er alt hva jeg har igjen. Ord. Tomme ord.

Share: