‘We are permanently altered versions of ourselves when we experience the loss of someone we aren’t supposed to live without.’ @afterchloe

 

29/07. De sier gråt ikke er den eneste form for sorg. Hva jeg kjenner mest på, det er redsel… konstant redsel. Jeg våkner hver natt, fordi jeg tror jeg hører pipene fra ernæringspumpen. Jeg sover ikke alene. Jeg sover vel ikke generelt. Marerittene er vonde. Mareritt… jeg har vel aldri hatt det før. Hele meg føles ut som en vandrende krise. Jeg går ikke fra stua når det har blitt mørkt. Mørkeredd har jeg aldri vært, ikke engang da jeg var liten… Nå, der i mot. Jeg vil være alene, bare ikke alene. Gir det mening. Jeg forskyver fortsatt alle tanker unna, og nekter å la meg selv tenke på det som har skjedd. Jeg orker ikke. Det er så uutholdelig vondt, at jeg makter ikke å tenke. Jeg holder meg selv opptatt. Gjør alt jeg første dagen ikke trodde jeg ville være i stand til. Alt for å distrahere meg selv.

‘Du kommer til å gå på en smell.’
– ‘Jeg vet jo det.’

Så jeg måtte tilbake i dag. På graven. Jeg kan ikke gå i evigheter å tenke at alt skal fortsette som før. Jeg trenger å få det rett i fleisen, og håndtere sorgen. Tapet. Jeg skjønner jo at jeg gjør det vanskeligere for meg selv ved å unngå realiteten. Jeg forstår jo faren ved å gjøre det. Det er bare så vondt. Så alt for mye. Jeg tror jeg er så redd for å falle helt i bunnen av mørket, og aldri komme meg opp igjen. Aron lærte meg så mye, for når jeg ser at jeg må prate med noen, for å få tak i følelsene mine og hverdagen som nå venter, så er det ikke tvil at jeg har vokst betydelig mye de siste årene. Jeg er kanskje fjern, men jeg ser jo at dette ikke er noe jeg vil klare på egenhånd. Uansett hvor mange jeg har rundt meg. Jeg kan ikke gå rundt å være redd for å dra hjem i all evighet.

Der skjedde det igjen, i dag. Regnet høljet ned, helt til mamma gikk opp til graven din. Der stoppet det, og sola begynte å skinne atter engang. Det gjorde den hele veien til sekundet jeg satte meg i bilen igjen. Da kom dråpene haglene inn på frontruta. Dette skjer jo bare på film, tenkte mamma. I dag så du og jeg på filmsnutter av da du var liten. Denne gangen er det mamma som tar babystegene… det tok meg fire dager før jeg klarte å se på bildene på mobilen. Åtte for videoene. Det var så godt å høre latteren din igjen. For savnet er stort nå. Den bunnløse sorgen mammaen din har forsøkt å beskytte seg selv for sniker seg lenger og lenger inn, og hullet i hjertet vokser seg stadig større.

Det kom i natt. For fullt. Klumpen i magen. Gråten i halsen. Savnet. Å herregud, her kommer det. Realiteten. Aldri… aldri er en fryktelig lang tid. Skal jeg virkelig aldri få se deg igjen, da. Klemme deg. Kysse deg. Holde rundt deg. Absolutt aldri? Det er nå det begynner, kjenner jeg… jeg klarer ikke holde det borte mye lenger nå. Så, her står jeg, da. Ansikt til ansikt med fremtiden. Fremtiden uten deg.

28 / 07

07:00. Sitter på badet. Ordner meg. Tar på meg klærne. Hvorfor klarer jeg dette. Er det ikke nå jeg skal ligge på gulvet. Første spray av parfymen. Andre spray. Tredje. Øredobber på. Jeg ser jeg gjør det, men jeg kjenner ikke mine egne bevegelser. Autopilot. Fornektelse. Jeg tenker ikke. Jeg sov aldri. Jeg våkner ikke. Hvorfor våkner jeg ikke. En uke har gått. Jeg må da våkne. Det er dét her. Om bare en kort stund, så kan jeg ikke unngå det lenger. Denne gangen, er alt utenfor min kontroll. Sjokk, sier de. Jeg vet ikke hva det er. Jeg vil kaste opp. Dette skjer ikke. Det skjer ikke. Det skjer bare ikke. La meg våkne. Vekk meg, noen. Det har foregått lenge nok nå. Rist i meg. Vær så snill. Få meg opp.

09:00. Kirken. Du var der ikke enda. Det ga oss tid til å dekorere mens vi ennå kunne holde øynene oppe. Det ble så vakkert. Så utrolig fint. Så fint som det kan bli, vel og merke, i en sånn situasjon. Fargerike ballonger, blått silkebånd… fargerike blomster og alle til stede i lyse og/eller fargerike klær. Akkurat sånn du likt… liker det. Vi var samlet i stillhet, med alle dine nærmeste rundt deg. Også noen fra TeamAron, fra Ålesund barneavdeling og barnehabilitering, var til stede. Det gjorde godt å se. Ikke alle er ‘en av mange’ pasienter. Noen setter spor. Dype, dype spor. Og de har jo blitt en del av familien vår. Det er ikke til å legge skjul på. Det blir også ett tap, kjenner mamma…

Vi fikk spilt Daniel Tiger sangen din: En strålende dag i vårt nabolag, pianoversjon. Den som alltid gjorde deg så glad. Den vi hørte på hver eneste morgen, i nesten to år. Å sitte i sofaen med deg på fanget, med pledd over oss. Smugspise eventyrsjokolade. Vi innførte litt vél mange lørdager i hverdagen, etter hvert. Det gjør så vondt at vi aldri vil få gjøre det mer. Akkurat disse stundene, vil for alltid være mine mest dyrebare minner. Alt hva jeg kunne ha gitt, for å få bare én morgenkos til.

Det var da vi ankom gravplassen det skjedde noe som fikk tiden til å stanse. Regnet stoppet sekundet vi gikk ut av bilen. Sola kom frem, og luften ble varm. I går var det en regnbue på himmelen, det samme var det da din kjære oldemor gikk bort. Det finnes ikke tvil, om at det må være mer bak. For dette… dette var så rart. Jeg ble lenge igjen hos deg, etter alle var gått. På sekundet jeg og besta vandret oss nedover på parkeringsplassen, da åpnet himmelen seg igjen – og regnet fosset som aldri før. Ikke ett sekund før, ikke ett sekund etter. Du var der, du. Selvfølgelig var du det.

Mamma bar kisten din. Den lille, lille kisten din. En større smerte eksisterer ikke. Det var så vidt det gikk, det var så vidt mamma kom seg opp på beina, og det var vel ikke bare én gang jeg holdt på å gå i gulvet. Jeg kjempet med å bare puste. Jeg forsøkte mange ganger å reise meg fra stolen, men jeg kjente ikke lenger mine egne føtter. Men, dette måtte jeg gjøre. Noe annet hadde blitt feil. Jeg var også den som senket den ned… Dét øyeblikket, vil trolig bli ett av de jeg trenger hjelp til å få bearbeidet etter hvert. For det var tøft. Uvirkelig. Det surrer rundt i hodet, hvert eneste sekund. Så utrolig feil. Så umenneskelig vondt. Hvordan går man videre etter å ha fått ett sånn bilde på netthinnen. Kan man i det hele fungere normalt, en gang. For akkurat nå, så føles det ut som jeg har sett så alt for mye, til å noen gang kunne hente meg inn igjen.

Så hadde vi en prat, du og jeg, helt alene.
Å sitte der, jeg vet ikke hvor lenge, det trengte jeg.
Men å gå der i fra… Jeg kan da ikke bare dra fra deg her.

‘Hva nå?’ –

– Hvisket mamma da alt var over. Er dette toppen av smerte. Er dette det vondeste det kan bli, – eller er det tiden etter… Jeg skjønner jo det må være det som kommer nå. For det er nå virkeligheten kommer inn. Snart venter den nye hverdagen. Og den vet jeg ikke hvordan jeg skal klare. Om jeg i det hele tatt, noen gang, vil være i stand til å flytte hjem til huset vårt. Tanken på å flytte fra ditt siste hjem, den er så sår. Men tanken på å bo helt alene der, uten deg… den er uutholdelig. Hva enn som skjer nå, så finnes det ingen hverdagen-før for mamma, å jobbe seg tilbake til. Jeg må starte helt på nytt. Fra begynnelsen. Side én. Styrken fra deg vil få meg dit, med tiden. Det er det eneste jeg vet.

Kjære, vakre gutten min. Dette er ikke farvel.

Bildene i dette innlegget ble først postet 12/10-17.

26-27 / 07

Gårsdagen… Stua. Kjøkkenet. Verandaen. Soverommet. Badet. Jeg gikk overalt. Jeg bare gikk og gikk. Døgnet rundt. Jeg måtte holde meg opptatt, holde tankene borte, så jeg kunne holde meg samlet for dagen i dag. Hadde jeg latt meg selv tenke, så hadde jeg ikke klart å møtt opp. Jeg hadde ikke klart å fått en fot foran den andre. Jeg tror ikke jeg har sovet enda. Jeg vet jeg våknet i fortvilelse etter å ha duppet av, i løpet av nattestimene, over å ha forsovet meg til måltidet som må slåes på 23:30. Helt til det gikk opp for meg. Det finnes ikke noe nattemåltid. Her er ingen ernæringspumpe. Så kastet jeg håndklokken min. Hva betyr liksom tiden nå.

 

26/07, klokka 07:15, hentet vi — på hurtigruta. Jeg klarer ikke engang si navnet. Det føles ikke rett. Jeg vil så gjerne si det med ord, den lille hvite gjenstanden av tre som vi bar, men jeg makter ikke. Kan ikke si det. Det blir for virkelig da. Alt dette er fortsatt en stor, stygg hemmelighet. Noe som må ties. Noe jeg ikke må snakke høyt om. For da brister alt. Når ‘bagasjerommet’ på båten gikk opp, da flommet det over. Ikke bare tårer, jeg gråt hele livet mitt ut. Helt til vi ankom Kapellet. Da stoppet det. Derav ble alt så surrealistisk og uvirkelig at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å stå rett opp og ned.

 

Hvem gråter ikke nå. Er ikke dette tidspunktet vi alle har hørt om. Tidspunktet hvor en mamma skal bryte så totalt sammen, at bare døden selv kan gi ro. Hvorfor gråter jeg ikke. Så sto jeg der da, og hadde en samtale med meg selv, om at viss jeg ikke får frem en tåre nå – så fortjener jeg en smerte ti ganger større enn den hjertet allerede har. Ingenting. Fortsatt ingenting. Hva faen er galt med meg.

 

Hjemme. Klokka går. Vi dro tilbake på kvelden. Dette er andre gangen jeg ser — for å ta… for å si… du vet. Du vet så inderlig godt. Jeg ville være der alene. Jeg ville gå inn, helt alene. Så jeg ba alle om å gå ut. For jeg tenkte det ville være… det ‘letteste’. Å få ta inn inntrykkene på egenhånd. Sørge alene. Slippe alt ut – uten at noen står å tar meg på ryggen. Sånn gikk det ikke. Jeg gikk bort, og holdt på å gå i gulvet. Som jeg angret. Selvfølgelig klarer jeg ikke det her alene. Det var så vondt. Det var så umenneskelig vondt. Jeg blir vel den første til å si dette ordrett offentlig, men hva andre sørgende har delt før meg – jeg kjenner meg ikke igjen. Dette var ikke et fint øyeblikk for meg, å si farvel på. Det var kaldt. Vondt. Ulevelig. Brutalt. Det ble så alt for mye, og alt var så forjævlig feil. Hvor var det vakre farvelet jeg har lest om. Hvor var den fine stunden. For det finnes ikke noe fint med dette. En liten gutt som skulle blitt to år om to uker. Det finnes ikke annet enn feil.

 

Vi fikk tatt mange, umistelige håndavtrykk. Lagt ved favorittlekene, bilder og smykke. For ikke å glemme superhelt kappen hans ♥ Og den siste kosen, det siste kysset… Etter det klarte jeg for første gang å se bilde av Aron. Og som du ser, også å skrive navnet hans. Det vakreste navnet på den fineste gutten i verden. De sier man angrer om man lar være,- man angrer hva enn man velger tenker jeg. Men det er vel den at man som regel ender opp med å angre det man ikke gjorde… For det er beintøft. Det er så ubeskrivelig hardt. Det finnes jo ingen større smerte, og man får den levert rett foran øynene sine. Fysisk og psykisk. Det finnes ikke noe mer for meg nå, å være redd for. For det her, det er toppen av det værste ett menneske må i gjennom. Det her er alt.

 

Det er fortsatt surrealistisk. Jeg får det ikke inn. Jeg skyver det fortsatt unna, ignorerer det totalt. Stopper meg selv når jeg gråter, for… jeg venter fortsatt på å våkne. Jeg klarer ikke la meg kjenne ordentlig på det som ér, for jeg vil ikke. Jeg vil ikke innse det. Jeg bjeffer på alle som har snakket til meg. Klemt meg. Fordømt alle blomsterbuketter og det som er. Stryker én person til meg på ryggen i dag, så kommer jeg til å klapse tilbake. Jeg er dér. Søvnmangel. Kaos. Fornektelse. Bland den mølja sammen, og det sier seg selv at jeg ikke er i stand til å ta noen avgjørelser nå. Hodet er tungt. Svimmelheten. Hodepinen. Øyner som så vidt kan åpnes. Det er så mye som må ordnes, så mye som må fikses. Planlegges. Velges ut. Håndteres. Hvem vil prate med fremmede i en sånn situasjon. Hvem i helvete har lyst å velge ut sanger. Bilder. Blomster. Jeg vil ikke. Gå vekk. La meg være.

 

Nå skriver jeg igjen. Jeg må gjennom denne prosessen med ord. Jeg leter google rundt etter ‘de andre’. Jeg trenger å se at andre har klart det. Jeg trenger å se at det går. At man ikke dør av det. For det føles sånn. Hvert eneste sekund. Av hvert eneste minutt. Jeg hadde planer om å bare skrive tankene mine på notater, og dele det jeg ønsket når jeg var klar. Til det traff meg… hvorfor gi meg selv muligheten til å endre ord skrevet i sin råeste form. Det er hva det er, nå. Ord som er skrevet sekundene man står i stormen vil alltid få større verdi, enn de som kommer i trykkform etter redigering når stormen har stilnet. Jeg trenger ordene mine. Jeg håper jeg kan se tilbake på de, en god, god stund fra nå av – og se at jeg kom meg i gjennom det. For akkurat nå… Akkurat nå vet jeg ikke hvordan det er mulig.

22-25 / 07

Kreftene mine er borte. Alt svikter. Ingenting fungerer lenger. Armene. Føttene. Hodet. Knærne svikter under meg. På ett øyeblikk forsvant hele livet foran øynene mine. Hvordan går man videre nå, når det ikke er noe å gå tilbake til. Hverdagen er borte, framtiden sluknet.

Jeg vil ikke si det med ord. Samtalen med presten er fortrengt. Det skjedde ikke. Jeg sov. Ikke sant? Jeg sover bare. Jeg våkner snart. Jeg klarer ikke. Orker ikke. Vil ikke. Alt er feil. Jeg ligger i senga og stirrer på en tom tv. Det føles feil å skru den på. Det føles feil å spise. Klarer ikke sove, orker ikke å være våken. Jeg bare skriver nå, for det er det eneste som distraherer meg for en liten stund. Øynene mine er så hovne jeg klarer ikke lenger å se ordentlig. Vil ikke tenke. Vil ikke huske. Alt som var. Alt som aldri ble. Alt som aldri kommer til å bli.

Jeg trenger hjelp, nå. Til å lære meg hvordan jeg kan leve videre. Minutt for minutt. Dag for dag. For akkurat dét, dét er det siste jeg vil, akkurat nå. Sjokkfasen, sier de. Da har det vel enda ikke gått inn. Hvor mye vondere kan det bli, da. Hvor mye sorg kan et menneske klare å håndtere. Det gjør vondt å puste.

Jeg bare skriver. Og skriver. Uten noen mening. Det har tatt meg tre døgn, bare disse ordene. Opp med notat når tårene stopper for noen minutter. Alt for å la virkeligheten passere. Unngå at tankene vandrer over på alt som ikke lenger er. Helt til en ny bølge slår meg overende. Jeg sier det ikke ordrett, jeg nekter å si det høyt. Ikke enda. Jeg klarer ikke håndtere virkeligheten og det som ér. Jeg er redd om jeg sier det høyt, ord for ord, så kommer det lille som får meg til å trekke pusten stoppe helt. Jeg tror du kan tenke deg til det selv, hva som står mellom linjene. Sier jeg det høyt, så blir det for virkelig. Og jeg vil ikke leve i virkeligheten. Jeg venter enda på å våkne opp. Jeg våkner opp en dag, sant

 

Det er så forbanna urettferdig. Alt vi sto i. Alt vi gjorde. Alt vi kjempet. Fremgang, styrke, mot. Alle smilene, gledene, milepælene. Brått revet bort. Opp av senga, åpne vinduet, pust. Bare pust. Du må huske å puste. Samle armene, holde beina fast. Fokus. Ikke mist grepet. Så kommer panikken. Og tårene. Enda en bølge som slår meg over ende. Jeg klarer ikke. Vil ikke. Det går ikke. Å kjære gud.

Forberedelsene som venter. Jeg vil ikke ta tak i dem. Jeg vil ikke ha det rundt meg. Kan jeg få se bilde, spør legen i kriseteam. Nei, sier jeg. Ser jeg på de nå, så frykter jeg at jeg aldri vil klare å hente meg inn igjen. Er det så farlig da, spør han. Er det så farlig da, å kjenne på sorgen? Ja, sier jeg, for dette skjer bare ikke. Meldingene strømmer inn. Telefonen ringer. Helsestasjon. Kriseteam. Prest. Sykehus. Overlege. Venner. Familie. Hvorfor ønsker du ikke dele det som har skjedd, spør han stille. For det føles ut som en stygg hemmelighet, sier jeg. Jeg vil bort. Flykte. Forsvinne. Skrike. Jeg kunne ha skrevet her i all uendelighet for å slippe å innse realiteten. For det er alt hva jeg har igjen. Ord. Tomme ord.