Kjære mamma

Aron prater med øynene. Vil han ha en leke så ser han på den, så på meg, så tilbake på leken. Aron er veldig flink til å gjøre seg selv forstått, og kjenner man Aron er det ikke vanskelig å kommunisere dere i mellom. Denne gutten vet hva han vil. Han kan ha et temprament av de syv sjeldne om noe ikke er som han ønsker – akkurat som andre toåringer. Han strekker ut den lille hånden sin mot ansiktet ditt når han søker nærhet og kos, og han gnikker nesen sin mot skulderen din når han er trøtt. Vil han bli løftet opp løfter han armene så godt det lar seg gjøre, og kaster den lille kroppen sin forover, mot deg.


Til deg. Du som sitter i ventetiden hvor vi én gang var. Hva enn fremtiden holder, hva enn den nå bringer – det vil ordne seg. Det vil bli tøffe tak, det vil bli en helomvending i hverdagen. Selvfølgelig blir det det. Det vil bli det tøffeste du noengang har blitt satt i – og du vil ha dager hvor du finner ut nøyaktig hvor mange tårer en menneskekropp kan produsere.

Men, alt det her, det vil bety så lite når du får se en fremgang. En fremgang som du selv har tatt del i. For uten din forpliktelse, uten din kjærlighet og styrke – da hadde ikke hverdagen gått rundt. Du er det viktigste din lille har, og den samme lille er det viktigste du har. Og sammen, sammen er dere et supert team. Respekter ordene overlegene kommer med, sett deg inn i det som blir sagt – men ta det for all del ikke helt til hjertet.

På denne årstiden for to år tilbake satt jeg å stirret ut vinduet på intensiven, med en prematur gutt i armene, som pustet takket være respiratoren. I dag, samme årstid, så har vi vært ute og ‘kjørt’ med bil, sett på dyrene, spist is og fliret. Mye. Alle de vonde tankene på intensiven, hvilken nytte gjorde de for hverdagen vår nå? Absolutt ingenting.

For, du skjønner… Det var ikke store forhåpningene for oss da vi lå innlagt på Neonatals prematuravdeling. Du vil få høre ord du ikke vil ta til deg, ord du ikke kan relatere deg til. Du vil få høre hvordan det kan ende, statistisk sett. Og de ordene, der og da, vil bli din største frykt. Du vil bruke dyrbar tid på å se etter symptomer og forsinket motorikk. Den minste lille ting vil bli bekymringer som tar over nattessøvnen din. Jo, det er viktig å følge med på om utviklingen ikke går som den skal, så helsesøster får en oversikt på hva som må noteres til møter på barneavdelingen. Men gjør det av den grunn, ikke fordi du trenger en diagnose svart på hvitt – før det kommer fra overlegen selv. Og la meg bare få det sagt; google vil aldri kunne gi deg svar. To babyer, samme fødsel, samme skadeomfang – det vil ikke automatisk gi samme diagnose, samme utfall. Husk det.

Aron fikk en hjerneskade av oksygenmangelen, og den har nå gitt oss en hverdag med Cerebral parese. Det ble ikke tårer og sorg da vi fikk diagnosen på papir – sånn jeg så for meg tiden etter Aron ble født. Jeg tenkte scenarioer i hodet, hvordan jeg skulle håndtere det om dette ble tilfellet for oss. Jeg kan jo si det sånn – jeg så det komme måneder før møtet med overlegen. Man ser når noe ikke stemmer, og en ser forsinkelsene. Det er en såpass gradvis prosess, at for de fleste av oss har vi allerede underbevisst bearbeidet det allerede. Du ser det bare ikke selv før du sitter der og leser det svart på hvitt. Og da treffer det deg – du klarer dette. Selvfølgelig gjør du det. For plutselig så satt du der, da. Flere måneder inn. Inn i en hverdag, hvor alt det ukjente hadde blitt det nye normale – uten at du selv la merke til det. Livet er flott sånn sett. Like flott som deg, mamma.

You got this.