Når bekymringer blir realitet

Jøss, så mye som har skjedd siden sist… Alt går i ett, og etter at vi startet med tilvenning i barnehagen har alt skjedd på én og samme gang. Tenker jeg må dele opp ting i innlegg, så jeg selv henger med. Det er jo i hovedsak for meg jeg skriver – og de som kommer etter meg. Der hvor jeg selv engang var, i en febrilsk søk på nettet etter andre i samme situasjon.

 

I kveld, menst jeg sitter her på avdelingen, vil jeg dele om helgen vår, da min største bekymring ble en realitet – og vi ble kastet nesten to år tilbake i tid. På søndag gikk nesten alt fullstendig galt. Jeg vil ikke så mye inn på detaljer, da de i seg selv er urelevante for hvor jeg vil med dette innlegget. A hostet fælt over callingen, noe som i seg selv ikke er det minste unaturlig på nattestid. Men så ble det stille. Veldig stille. Aron har laryngomalasi, som kort sagt gjør at han lager lyder på inn- og utpust, så callingen knirker i ett sett 😉 Så når det da blir stille… Gutten var blå, og jeg husker svært lite av hva som skjedde etter. Jeg gjorde tydeligvis alt jeg burde gjøre, for da ambulansen hadde ankommet (som jeg også tydeligvis hadde klart å ringe midt oppe i sirkuset) hadde han kviknet til.

Ene av ambulanseteamet spurte meg om hvordan det gikk… jeg har tenkt mye på den setningen i ettertid. Jeg vet ikke… Jeg vet helt ærlig ikke. Jeg tror man tenker så stålklart i en sånn setting, at en glemmer alt når en får tid å tenke i etterkant. Jeg vet jeg tenkte første sekundet jeg entret soverommet, at sånn – sånn ender det. Det er brutalt. Så gikk vel vettet på autopilot, og handlet.

Det er dét. Dette er en berg og dalbane av en reise. En kan ikke si seg ferdig med et kapittel før en begynner på neste, en må stå på side én samtidig som en starter på side 342. Og du lærer av det. Hvert eneste steg. Så, kanskje er du redd, akkurat nå, for hva du har i vente. Eller, kanskje? Du er jo det, selvfølgelig. Du tenker på hvordan du skal håndtere alt, sjonglere alt og repetere alt. Du skal kunne like mye kunnskap som en som har gått mange års- skolegang, selv om alt du egentlig vil er å være en mamma.

Vel, la meg nå fortelle deg noe som kanskje vil skremme livet av deg først: nei, det blir ikke som du har tenkt deg, det vil være tøft. Ekstremt tøft. Du vil være trøttere enn du trodde overhodet var mulig, og du vil ha startet på en avtalebok nummer tre mens de andre mammaene i bokklubben (jada, for mye Netflix her) ikke engang er halvveis i sin. Ja, hjernen din vil jobbe på høygir, hvert sekund av hver en dag – og du vil måtte ta valg som gir deg lyst å kaste dusjhodet ut badromsvinduet. For så å kaste deg selv etter.

 

Men; det vil bli en hverdag. Det som skremmer deg nå, det vil falle naturlig inn. Tro meg. Notatbøkene vil falle bort, og du vil huske hvert eneste ord i hodet av deg selv. Det vil være trist å se andre barn løpe rundt, mens dere fortsatt trener på å gripe – men du vil verdsette disse øyeblikkene så utrolig høyt, at håpet vil overgå alt. Absolutt alt. Og dét er ingen klisjé tatt fra Netflix. Jeg kan garantere deg såpass.

Fordi du har lært hvor liten fallhøyden er.
Noe som gir deg ett perspektiv på livet svært få vil forstå.

Share: