Barnehagegutten vår

Så ble det nesten to måneder siden sist gitt… I dag hadde den lille, store gutten vår sin aller første dag i barnehagen ❤ Vi har noen timer, tre ganger i uka (annenhver dag) i første omgang, med meg til stede hele tiden så klart, så får vi se hvordan det går mot nyåret.


Dere skjønner… Vi har svært sjeldent i det hele hatt barnevakt for A. Om jeg eller pappaen har planer skjer det ikke før etter A har lagt seg, så han er jo ikke vandt med å være uten oss. Så dette blir helt klart en helomvending for oss alle. Vi tar det sakte. Det bunner i grunn av at han har trengt oss for å føle trygghet litt ekstra da han var født prematur, og omstendighetene rundt, og aldri fant roen hos andre. Premature barn er gjerne mer sensitive ovenfor både lys, lyder og stimuli – A er fortsatt det til en viss grad. Lite kan fort bli alt, alt for mye. Derfor trenger vi god tid på denne tilvenningsperioden, alle sammen.

Det er jo ikke til å legge skjul på at jeg har vært skeptisk på hvordan dette skulle gå – men han overrasker godt, hver eneste dag, denne lille karen her! I dag klarte vi nemlig over hele tre timer, og det er jammen ikke verst! Han har fått sitt eget rom her, som han kan få trekke seg tilbake på når det blir for mye. Dette holder på å innredes nå – ingen tvil om at vi har en super barnehage! Han har også tre flotte assistenter for hver dag, noe som i seg selv er en trygghet å kjenne på. Vi tilbragte noen timer med de for to uker siden, på å bli kjent med hverandre og de med A. Det gjorde veldig godt.

Det ble også en berg og dalbane for mammaen, som forventet. Kanskje også tøffere enn forventet… som nevnt før, en lever i sin egen lille boble. Jeg får meg fortsatt en støkk når jeg ser babyer som holder sine egne leker. Hoder. Som løfter føttene over bakken. Det ga en oppvekker å se de små på avdelingen for de minste løpe over gulvet. Jeg skal si det. Jeg må innrømme det. Jeg er så utrolig glad i denne gutten, og hvor enn så stolt jeg er, hvor enn så lykkelig han er, så smilende og fornøyd, så kommer det av og til bølger som faller meg over ende. Bølger over alt jeg hadde kunne gitt opp, for å la A få oppleve å løpe sammen med de. Akkurat her og nå. Det var tøft å ta inn ett år tilbake siden hva som måtte til når barnehagen stod for tur. Alt fra tilrettelegging til assistenter. Det blir fort mye på én gang. Å legge bort det som aldri ble, og forberede for det som er. Som forelder for barn med ekstra behov må en bearbeide informasjon også. Det er en prosess, fult av tanker og håp. Sorg og glede. Hånd i hånd. Sånn er det. Men ikke bitterhet. Den finnes ikke. Den ble erstattet med håp på dag fire tilbake på Intensiven sommeren 15′. Jeg vet hvor langt vi har nådd, og denne dagen bekreftet nettopp det. Og lenger skal vi.

Derfor er barnehagen sånn et stort steg for oss. Å få Aron inkludert, være med barn på sin egen alder. Få oppleve gleden av ett felleskap, leker og feiringer. Trening og stimuli. Jeg vet han vil få godt av dette, når alt har falt på plass. For oss foreldre som omtrent har tilbragt like mye tid på sykehus som hjemme, så blir det hele helt klart enda litt tøffere. Da er det ikke lett å “gi slipp”. Man “gir” ikke bare fra seg det mest dyrebare en har, men også rutiner, ansvar og… ja, helt klart kontrollen. Man må kunne stole på at andre vil klare å følge opp på samme måte en selv har gjort, og lære de å kjenne ens barn. Aron har jo ikke ord, men vi som foreldre vet nøyaktig hva han trenger og vil til enhver tid. Dette er det viktig for oss at andre vil forstå òg. For denne gutten vet hva han vil, og han kommuniserer veldig tydelig på sin helt unike måte, det er soleklart.

High five, lillevenn. Vi er så stolte av deg ❤

Share: