Et etterlengtet øyeblikk

Tirsdag var en stor dag for oss. Endelig kom det etterlengtede ståstativet til mini! Og en helt ny hverdag står for tur igjen – denne gangen med en stor gutt, som er oppe og står, akkurat sånn store gutter gjør 💙 Jeg kan love dere jeg var skeptisk, for nye ting, ting som til og med holder en fast, dét er ingen slager hos denne karen. På en skala en til ti, nøyaktig hvor unødvendig skeptisk var jeg? Elleve. Kanskje tolv. Dette ble en stor hit!!! Ikke var det skummelt med totalt fire andre som sto rundt for å stille det inn heller – for Aron her, han sovnet i fra det hele han. I stativet. Menst de holdt på å justere det. Om vi har kommet oss langt på vei gjennom folkesky- fasen? Så absolutt. Jeg er så stolt!

Men, som tidligere nevnt… Realiteten slår inn på disse dagene. Det var jo nettopp dette som var ‘den store frykten’ tilbake på intensivavdelingen på Neo. Ekstra utstyr, ekstra behov, hjelpemidler, assistenter… Det ér skummelt å ikke vite hva en går til. Hva en har i vente. Det ble igjen litt tøft for mammaen her å se alle stroppene rundt den lille kroppen for å holde han stabilt oppreist. Totalt åtte. Åtte stropper for å stå – noe de fleste av oss tar for gitt. En selvfølge, som så absolutt ikke er en selvfølge. Man får sine tanker. Den overvelmende følelsen av at nå, nå er vi her. Nå har vi kommet oss hit.

… Også puster man. Rolig. Inn og ut. Og så legger man merke til stoltheten i øynene på gutten rett foran seg. Gleden. Da holder man seg samlet. Da spiller det for et øyeblikk ingen rolle hvordan han står, hva som må til for å sitte, hva ekstra som må søkes etter hvert som tiden går. Situasjonen ér. Og det den ér må man gjøre det beste ut av. Og det er ikke så vanskelig når gutten selv stråler mer enn sola en varm junidag.

I tillegg kom ekstra stolen som skal brukes i barnehagen når den tid kommer. Nå ser det ut som vi har startet lager her i hus 😉

Denne gutten har allerede lært meg mer i løpet av sine snart to år enn jeg har lært totalt i løpet av mine 23. Jeg har alltid trodd jeg har vært flink til å sette pris på det jeg har. Jeg lærte en del jeg òg i løpet av tenårene. Men jeg lærte aldri de mest basiske grunnlagene. Fordi de for meg var en selvfølge. Noe jeg ikke engang behøvde å tenke over. Stå, gå, spise selv, prate, gripe… det er ingen selvfølge. Ikke engang her og nå er det det.

Det var overvelmende når vi lagde middag, å se i sidesynet en liten gutt som sto oppreist ved siden av oss for aller første gang på snart to år. Å få muligheten til å holde gutten min i hånda, der og da, gi han en klem midt på gulvet… vi har ikke hatt muligheten til å gjøre det før. Og da spiller det plutselig ingen rolle hva som må til for at det skal være en mulighet heller.

Jeg var akkurat like stolt som da min mamma så meg reise meg opp for aller første gang, – om ikke enda mer ❤

Share: