#060217

I går startet utredningsuka vår her inne på barneavdelingen, så nå krysser vi fingre og tær på at vi blir litt klokere. Mor her går allerede på sitt andre døgn uten søvn, men med en kropp som har begynt å tilvenne seg en hverdag med toppen tre timers søvn så blir det optimalt å kanskje få en hel time ekstra i natt – om mini føler for å sove forbi det stressende sykehuslivet 😉 Nei, fra spøk til alvor. Det var høyst på tide nå å få tatt tak i det som plager A i hverdagen, så får vi håpe de finner ut av det tiden vi er her – og vi kan finne tilbake til hverdagen vi én gang hadde, med en smilende og fornøyd gutt – med ett par noen lunde mer opplagte foreldre… 😉 For sånn det har vært de siste to månedene skal det ikke være, noe er det jo – og akkurat det noe vet å lage trøbbel for små gutter og fortvilte foreldre.

Ellers har dagen gått overraskende fort. Er det noe jeg priser meg takknemlig for, så er det at dagene her inne alltid flyver forbi, selv om det gjerne ikke ser sånn ut klokka 07:00 om mårran, når en sjonglerer kaffen i ene hånda, tannbørsta i den andre – og hånduken i den tredje hånda som strengt tatt ikke engang eksisterer, alt for å se i det minste litt representabel ut for første legevisitt på rommet før frokost. Tro meg, det var ikke artig den gangen mobilen gikk tom for strøm og alarmen aldri gikk, mini hadde ikke våknet og inn kom fullt uniformerte leger som måtte hilse på stakkarslige meg, sittende i nattskjorte og lillemy- topp på hodet. Altså, jøss. Det er jammen lenge siden jeg har følt meg så liten som det jeg gjorde der og da. Hvorfor deler jeg i det hele tatt dette her.

Men nå skal mobilen lades, alarmen på – og en velfortjent reise inn i drømmeland står i vente ganske snart. Det føles veldig godt.

Share: