Tre ekstra milepæler

21/01-17 – Mama og bappa

Denne dagen feiret vi. Aron skulle ikke legge seg når kvelden kom, natt til lørdag, så han presterte med å rope for full hals i stedenfor. Vel, akkurat den i seg selv er vel ikke noe merkverdig å feire akkurat… 😉 Det var mer ordene i seg selv. Ja, ord. Denne gutten her, begynte plutselig å rope etter mamma og pappa. Hvor i alle dager dette kom i fra gikk meg hus forbi, jeg befant meg nemlig i en totalt annen dimensjon sekundet det gikk opp for meg hva som nettopp hadde skjedd. Kan dere tro det? Kan dere skjønne hvilken helt enorm milepæl det her er?!

Han har tidligere, så vidt det er, begynt med ‘ma’ og ‘ba’ – så han har helt klart fått mye mer beherskelse på kontrollen over leppene og munnen generelt. Men, at dette plutselig skulle skje, helt ute av det blå – uvirkelig. Det var helt ubeskrivelig. Først ble jeg smålig svimmel, så kom tårene – så satte vi kursen i sprintrekord mot soverommet. Haha! Og der lå han da – godt inne i drømmeland allerede. Tar på å vise kunster når en er trøtt ser du! 😉

27/01-17 – Eget soverom

Dagen jeg har ventet på. Gruet meg til. Sett frem mot og vært trist til. Dagen av en hel berg og dalbane, hvor kvalmen er innkludert i prosessen, ja. Vi har til nå, som tidligere nevnt, synes det har vært tryggest å ha han på vårt soverom. Aron har jo det største soverommet, av de tre vi har, for å få plass til alt som følger med – så det er jo i grunn unødig å da måtte ‘presse’ oss inn på vårt som er betraktelig mindre, når hans i tillegg bare er rett over gangen, toppen to meter i fra. Og med verdens beste calling roer mine nerver seg! Og dere kan tro det har vært fint og endelig kunne få innrede ett barnerom. Sist vi vurderte å begynne på det, to år tilbake, endte det jo opp med to måneder på intensiven i stedenfor. Ting tar tid vettu… hehe.

Altså… dagen kom, og mine tårer trillet omtrent. Gutten skulle, som sagt, to meter bort til eget soverom – og for meg føltes det ut som vi flyttet gutten hundreogtjue meter rett opp i en forlatt hytte i skaugen. Felles-mommas, skjønner dere meg? Jeg ble oppriktig litt lei meg jeg altså. Må huske at denne samme gutten var vår lille preemie som lå på magen vår i nesten seks måneder i strekk. Så, hva skjedde…? Han sov, han. Hele natta i gjennom, for første gang, siden november. Tristheten min ble erstattet med en luksussøvn av de syv sjeldne. A’s siste måltid er jo ikke ferdig før 03:00 – så, så klart, litt begrensning i søvnen vil forbli. Men jo, dere, en vet man er mamma når en våkner opphvilt etter tre timers søvn. Nyyydelig.

01/02-17 – Også bare satt han, på egenhånd

Den her, dere… Først vil jeg få sagt, vi vet ikke om å sitte på egenhånd ligger i våre kort for fremtiden. Han er langt i fra stødig, så dette er ikke en milepæl i form for at han nå faktisk kan sitte alene. Det er der i mot det faktum at A, for bare noen måneder tilbake siden, ikke hadde styrke nok til å holde hodet oppe over lengre perioder. Nakken var svak, og ryggen ‘viglete’. Vi har trent intenst på nettopp dette med hode, nakke og rygg – og strekken som engang var har minsket betraktelig. Så det at han nå er myk nok i musklene til å sitte på denne måten… det er det som er det aller største fremskrittet.

Jeg satte A opp for å legge ned en pute bak, og der knakk gutten en kode vi i det hele så vidt har øvd på. Han tok armene frem, og lente vekten på de. Der styrken i ryggen ikke strekker helt til, kan armene helt klart gjøre samme nytte! Samme armene som én gang i tiden ikke rikket en eneste muskel… Armene som én gang var såpass nedsatt at svært lite kunne bli gjort. Så om ryggen ikke er i stand til å henge helt med i det lange løp, så har vi nå en flott metode som kan brukes om A vil sitte litt ‘som de store gutta’. Vi er så stolte av denne gutten vår. Jeg har brukt fire dager på å fullføre dette innlegget (en liten blanding av en hektisk hverdag og dette med å finne ord 😉) men jeg kjenner det er så fint å dele sånne ting. At selv om en har havnet i noe som først var utenkelig – så blir alt til slutt en del av ‘det nye normale’, som etter hvert gir større gleder enn noe annet du har tidligere følt.

Alt blir bare verdt det.

Share: