Også traff det

I dag kom en liten gutt bort for å hilse på Aron der han satt i vognen sin. Han strakte ut den lille hånden sin, og tuklet litt med lua si. Aron studerte han nøye, og begynte å prøve på å løfte sin egen. Han skjønte hva som måtte til, og kopierer lett så langt det lar seg gjøre. Så løp gutten av sted – og Aron vridde seg i halv åtte i vogna for å se hvor han dro. Så snudde han seg, satte seg til rette – og stirret på meg. Med de fineste blå- grønne øynene jeg vet om. Fylt med styrke og mot. Jeg håper han en dag vet nøyaktig hvor sterk han er. At viljestyrken han har, og staheten som er arvet fra meg – aldri en ende vil ta.

Gutten som kom og hilste var 13 måneder. Aron er 17 måneder. Jeg gråt i kveld, jeg gjorde nok det. Det samme gjorde jeg da vi var i barnehagen for noen måneder siden, for å få ett overblikk over hva som må tilrettelegges før tilvenningsperioden kan begynne. Det er under disse omstendighetene det slår inn. Jeg kan føle meg som verdens sterkeste innenfor husets fire vegger, som vi har beseiret hvert hinder livet har å by på, på helsestasjonen, på sykehuset, hos fysioterapauten og på barnehabiliteringen. Alt er så kjent der. Så trygt. Hvor alle har én ting til felles – å få han til å strekke seg så langt han kan.

Å se utviklingen til Aron er det som er vårt nye normale.
Å trene opp armer og bein er en selvfølge i våres øyner.
Beregne og kalkulere måltid på slutten av dagen,
og nullstille ernæringspumpen for en ny dag.

Jo, så jeg måtte gråte litt. Jeg har ikke gjort det på en stund. Det var i sekundet da A snudde seg når gutten løp hvor jeg innså hva som vil bli vår livs viktigste oppgave hittil – at han ikke skal føle seg mindre fordi hans egne føtter ikke kan hjelpe han å løpe av sted på samme måte. Vi vet til nå at Aron forstår så utrolig mye, og han klarer fint å skjønne sammenhenger. Og, misforstå meg rett nå, det er der frykten for det ukjente for oss foreldre kommer inn. Om han vil klare å uttrykke seg på måten han ønsker, om språk blir for vrient. Om han vil gi beskjed om ønsker, når kroppen stopper opp.

Jeg klarte ikke i dag, å la være å tenke på, forestille meg, om han lurte på hvorfor ikke han kunne få komme ut av vogna. Hvorfor ikke han kunne løpe på samme måte. Tankesvirret for fremtiden kom brått i dag. Jeg deler for det meste om det positive her inne, da det er det som er det viktigste for oss – men det er ikke alltid like lett. Det er vel aldri lett i den forstand, men det positive veier opp for nedturene – og det er ikke bare ord. Men i morgen skal bli bedre. I morgen vil det bli finere. I morgen starter en ny dag med nye tanker, mer trening, full dose av motivasjon og mye kos.

Men akkurat i kveld skal jeg kjenne litt på det som aldri ble.
Sånn er det. Og det går helt fint dét óg.

Share: