Spørsmål som går igjen


Hvilken fødselskomplikasjon var det? Total morkakeløsning.

 

Hva vil det si? Når morkaken løsner stenges all oksygentilførselen til babyen, blodtilførsel og mattilførsel. Babyen må da ut så fort som overhodet mulig om det skal være noe håp. Det samme gjelder mammaen, da en på kort tid mister farlig store mengder blod. Selv mistet jeg over to liter. Det var bare de få minuttene som utgjorde all forskjell for oss begge to. I mitt tilfelle ble det rett til operasjonssalen i full narkose for haste — katastrofe keisersnitt. Det gikk vel nærmest en uke før jeg klarte meg en hel dag uten rullestol. Som overlegen sa, dette var en av de mest alvorlige tilfellene de hadde vært bort i.

Vet jeg hvorfor det skjedde? I mitt tilfelle kunne de ikke finne noe galt med morkaken, og de obligatoriske prøvene som blir tatt kom tilbake helt fine. Det vil si at det var ikke noe som kunne blitt gjort annerledes eller noe som kunne blitt oppdaget før. Alt var perfekt gjennom hele svangerskapet, jeg hadde aldri noen plager heller. Jeg hadde ‘det perfekte’ svangerskap, så lenge det varte. Vi var faktisk på UL dagen før og kontroll med legen samme dag. Alt var, nok engang, supert. Det som skjedde var rett og slett noe som ‘av og til bare skjer’, brått og uventet.

Kan det skje igjen? De som har opplevd morkakeløsning har en større sjanse enn andre for at det skjer igjen, ja. Siden de aldri fant ut hvorfor dette skjedde meg blir jeg ved en eventuell neste graviditet innlagt på sykehus rundt uke 30 frem til planlagt keisersnitt ettersom det skjedde så akutt denne gangen.

I hvilken uke ble Aron født? Aron ble født i uke 32. Termin var rundt 1. oktober.

Hvor lenge var vi på Neonatal? Der var vi i åtte, lange uker. Vi lå først tre uker inne på selve intensivavdelingen og så litt over fire uker på familierom noen meter i fra intensiven. Det er som en liten hybel med liiiitt mer privatliv 😉 Her blir babyene som er stabile, men fortsatt pleietrengende, flyttet – sammen med foreldrene. Det største og siste steget før hjemreise.

Har jeg noen form for avlastning for Aron? Nei. Jeg kan telle på én hånd de gangene besteforeldre har passet Aron uten at jeg også har vært der. Det er selvvalgt fra min side, for hele familien stiller mer enn gjerne opp! Det er bare at det er så lite som skal til før inntrykk og situasjoner kan bli for mye for Aron, så da er det best sånn, både for mini og mamsen.

“Hvordan klarer du det?” Om jeg bare hadde fått betalt for alle gangene dette dukker opp 😉 Man bare gjør det. Det tyngste er ikke hverken de ekstra oppgavene eller søvnmangelensom av og til kan dukke opp – for dette blir etter hvert den nye normalen, og for meg da Aron er mitt første barn så kjenner jeg ikke til annet heller. Det er heller tankene som til tider tynger. Men når jeg sammenligner hvordan jeg for ett år siden søkte internett for svar som strengt tatt ikke eksisterer, i forhold til nå, så ser jeg at jeg har kommet en lang vei også der. Det er ikke så skummelt lenger. Vondt kan det være, men ikke skummelt på samme måte. Det som kommer kommer, og det som er det er.

Det eneste jeg vil legge til der er at, av og til, når dette spørsmålet dukker opp, så blir det også lagt ved ett lite sympati-vennlig “det er synd i deg” på slutten. Jeg forstår det er godt ment, men… bare ikke. Ikke si de ordene. Dette er vår hverdag, vårt liv. Når en omtaler permanente diagnoser eller skader må en legge til rette for det, da det ikke er noe en kan forandre. Og det en ikke kan forandre må en godta. Så å da få høre setninger som dét – det høres bare ikke så fint ut når en selv har fått til en hverdag som innkluderer en litt annerledes tilværelse. Tro meg når jeg sier dette, det har vært en lang vei, lengre blir den – men vi klager ikke på det. Vi legger til rette.

Hvordan ser fremtiden ut? Vet du… for første gang på lenge kan jeg med hånden på hjertet si at hvordan enn den ser ut – så er jeg klar til å ta den i mot med åpne armer. Og det er ikke bare ord. Jeg ser nå hva jeg er i stand til å klare, og med en sånn godgutt som jeg har så blir det med ett enklere å sjonglere alt. Jeg har bare Aron å hans fremskritt i tankene, ingen andre unødige, tunge belastninger. Det er liksom ikke annet som betyr stort mer, enn nettopp det. Vi har det fint, og jeg skjønner plutselig nå hva alle de artiklene jeg har lest mener. Når en ser at ting begynner å falle på plass, når en får oppleve følelsen som kommer av den aller første milepælen, da hadde en ikke villet forandre på noe. Det tok meg lang tid å tro på den. Men det kommer. For alle dere der ute som nettopp har blitt kastet ut i det – det kommer. Og når det skjer, da vil du forstå.

Share: