Siste stopp

I går var vi endelig tilbake på plass på Barneavdelingen “vår” – baseplassen 😉 Det var jammen godt å komme blant de som kjenner til Aron, som vi har hatt med å gjøre hele veien. Trygghet, rett og slett. Og tenke seg det da, at jeg faktisk klarte å geleide oss gjennom hele Gardermoen, fra A til B og hele resten av alfabetet – til og med på rett fly. Må vel nevnes at onkelen min ble støttekontakt via mobil, skjønte jeg stressa når han omtrent kunne høre svetta piple via den.
Dessverre hadde de ikke, til vår store fortvilelse, sondematen som gikk så fint for Aron. Derfor har han nå fått en annen type det siste døgnet, noe som ikke har gått særlig bra i det hele tatt. Han får nå små doser mat annenhver time og sånn vil det fortsette til i morgen når de får levert den andre. Går det like fint da som det gjorde på Riksen får vi endelig sette kursen hjemover! Lurer likevel på om vi bare skal bli til torsdag, for da har vi uansett time hos Barnehabiliteringen. Blir i grunn bare tur-retur å reise hjem da.

Jeg føler meg med andre ord ganske trygg på PEG- en og utstyret som følger med, noe som føles veldig godt – logisk nok. Dere kan tro jeg følte meg rimelig surrete da Aron sovnet under ene måltidet sitt. Hva i alle dager skulle jeg nå ta meg til. Hva gjør jeg med all denne ekstra tiden? Hallo i luken altså, haha. Til nå har jeg jo sondet måltidene for hånd, hver tredje time – hvor hvert måltid har tatt nærmere en halvannen time. Det var jammen ikke mye tid til overs i hverdagen som var. Klart blir man sliten, men jeg så aldri da hva jeg ser nå – hvor rimelig rutinerte og tette dagene egentlig var. Så det at måltidene nå blir gjort via pumpe – det er rett og slett surrealistisk. Og på tide. Det var jammen trygt på tide.

Det føles rett og slett… helt merkelig. Jeg føler nesten at jeg ‘slipper lett unna’ gir det noen latterlig mening? Jeg gjør da virkelig ikke det, dette er velfortjent for meg – og ganske fint for Aron òg. Tidligere i dag kunne vi nemlig til og med lese i bok mens måltidet foregikk, noe som ble greit komplisert før med ingen hender tilgjengelig… 😉

Ellers, så har vi vært på langtur i sola og koset oss med is. Fikk også et koselig besøk av mammaen min! Og hun hadde velkommen-hjem gaver med på kjøpet. Snille besta vår. Det var jammen godt å få ha en vanlig samtale med noen igjen, høre at verden der ute fortsatt eksisterer 😉 Vi tok turen på kafé (kantina, blir det vel… host) og touret henne gjennom det bittelille ‘huset’ vårt.

I morgen er det siste, grundige opplæring for pumpa som står for tur og evt nødsituasjoner som kan oppstå og en prat med Ernæringsfysiologen for matplanen til A videre. Og det er vel i grunnen det…? Åh, så godt. Jøss, vi klarte jammen dette også. Søvnmangelen er herved rutine- innøvd så nå kan vi beseire alt! 😉