Minutt for minutt

Du vet du er mamma når fem timer søvn blir sett på som den store gullmedaljen 😉 Akkurat nå sover Aron igjen etter nok en tidlig start på morgenen (ikke noe fan av det, slekter greit fint på mammaen sin) – noe som passer ypperlig, da han er inne i faste- timene nå. Jeg kjenner det at nervøsiteten fra min side når det kommer til selve narkosen, den har begynt å komme for fullt. Grunnlaget for at jeg sitter her og skriver klokka ni på morningen. Det er en god blanding av det hele, i grunn. Å bli kvitt nesesonden én gang for alle, det fryder meg, men det som er i vente er så nytt, så ukjent. But then again… det var også sykehus generelt en gang i tiden.

 

Jeg har fått vite nå at vi blir her til tidligst mandag, så får vi se om det blir noen dager på barneavdelingen i Ålesund i tillegg når vi reiser her i fra. Alt kommer an på hvordan A responderer på både narkosen og den nye sondeernæringen. Og, ikke minst, selve omfanget av inngrepet. Vi er slitne nå, begge to. Men, er det én ting jeg har lært så er det at det som kommer etter noe hektisk – det er alltid verdt det. Målet er der, der fremme. Og jeg kan skimte det nå.

 

Du vet… jeg startet jo denne bloggen for å fortelle min side som mamma, å dele de erfaringene jeg selv en gang i tiden satt å søkte febrilsk over. Jeg vet hvor viktig det er å se at en ikke er alene. Men, det er jammen ikke lett når tankene heller vandrer over gutten som er midt oppe i det hele. Det er han som går i gjennom hovedsaken. Jeg er så stolt av Aron, for han er jo så inn i rutinene sine hjemme og tryggheten rundt det – og så er han jo så liten ennå at han ikke kan fortelle med ord når han synes noe er skummelt. Det er der vi som omsorgspersoner får den viktigste oppgaven en kan ha. Å gi trygghet, varme og gode klemmer.

Men, hvem gir trygghet til deg?

Jeg er så glad for de personene vi har hatt rundt oss av de i helsepersonellet både i Ålesund, da vi var innlagt på Ullevål og her på Riksen. Vi har vært svært heldige der, som enda ikke har møtt på noen som ikke burde være i den jobben de har. For, det er så viktig at også vi som foreldre blir sett. Når det kommer til barna våre er det der fokuset er og en føler seg ganske så egoistisk når en tenker på hvor lite søvn en selv har fått, hvor redd en selv er – hvor fryktelig sliten en har blitt. For alle de påkjennelsene der, de er ti ganger større for en baby, ett barn.

 

Så må jeg legge til, at det en så komme, det en har vært klar for og kan prøve å forberede seg til – det er ofte mye tøffere enn det som kommer uforventet. Tiden på Neo og selve fødselen med Aron skjedde så brått og uventet at jeg fikk aldri tid til å tenke på det som var i vente. Jeg bare gikk med tiden, tok dag for dag. Dette her, der i mot… jeg har vært klar over narkosen og oppholdet her siden året startet – derfor er det litt mer tøft når det en har forberedt seg på ble mye tøffere enn en først var innstilt på. Vi var to måneder på Neo, men jeg tror oppholdet her som bare består av fem dager blir mer utmattende. Det sier sitt. Det skal bli godt å få det overstått.

Det er det ene som gjør det hele lettere. Denne gangen vet jeg at enden av tunnelen er der.