Over tåka skinner sola

Akkurat nå ligger vi på sengepost på Rikshospitalet, etter litt av ei natt! Vi reiste hjemmefra rundt 03:00, for å rekke flyet til Gardermoen 07:00. Føler meg i dette sekund rimelig heldig som har blitt velsignet med en greit fornøyd liten gutt, som har vært i strålende humør til tross for en (alt for) tidlig start på dagen… 😉
Mamma’n og onkelen min reiste samtidig med oss til første undersøkelsen som var i dag, men siden de begge skal på jobb i kveld er det bare Aron og meg nå. Første undersøkelsen av svelget gikk forresten knirkefritt, og viste heldigvis ikke annet enn det vi har visst hele veien. Tyntflytende væske er svært vanskelig for Aron og jobbe med – og han jobber med tunga feil vei for å få maten bak i svelget. Vi skal, før vi reiser, få noen øvelser fra ergoterapauten her – så skal vi jobbe godt videre! Dette er med andre ord noe som kan forandres på. Veldig godt å få bekreftet.

Ærlig skal jeg være, det er hektisk å sjonglere timene for kontrollene på ett så stort sykehus, informasjonen som kommer og tankene over operasjonen i morgen helt alene – men, du, det har gått over all forventning. Aron har vært så flink og jeg kjenner meg så uendelig stolt. Og vet du, jeg er jammen stolt av meg selv også. Jeg har virkelig måttet vært 100% organisert og rutinert for å få dette til å gå rundt. Man klarer mer enn en tror, så lenge en går inn for det.

Klapp på skuldra, Marlene.

I morgen er det PEG- operasjonen som står for tur, så nå er det jammen ikke lenge igjen til en ny hverdag står og banker på. Jeg kjenner meg mer klar for den nå enn jeg noen gang har vært, for jeg ser jo soleklart nå hva en faktisk er i stand til. Denne turen ble helt klart sentimental, for den minner meg om hvor annerledes alt både er og har blitt – men den minnet meg også på hvor sterk jeg er, som står i dette her. Og Aron, selvfølgelig. Tøffingen min. Det her er tross alt reisen jeg både har gruet meg til og sett frem mot, og nå, nå er’n her. Så klart skulle jeg ønske noen hadde hatt muligheten til å være her hos, men for ett døgn… for ett lite døgn skal dette gå bra, det. For, vet du hva, klarte vi måneder på prematuravdelingen skal vi jammen klare en helg her.

Og sammen har vi to fått dag én unna over all forventning.

Nå kjenner jeg at jeg er helt ferdig i kroppen, og noen timer med søvn står for tur før neste måltid. Siden vi enda ikke har noen fast tid for operasjonen får Aron kontinuerlig mat denne natta før fasten fire timer før. Det blir lite søvn og viktig med prioritering her denne helga – men det skal vi jammen klare. Nå er vi så ferdige med denne sonden, at hvert hinder omtrent blir sett på med fryd 😉 Ellers skinner sola og det er sommer her i hovedstaden, og vi har vært heldige med både enerom med terrasse, hyggelige leger og kontaktsykepleiere. Vi har også fått nytt noen timer med sol og trilletur før Aron tok natt, så det har i grunn gått over all forventning til nå. Krysser for det videre!

Denne gutten får meg til å flytte fjell. Jeg hadde gjort det hele igjen.

Share: