Et realt grep

“Part of the problem with the word ‘disabilities’ is that it immediately suggests an inability to see or hear or walk or do other things that many of us take for granted. But what of people who can’t feel? Or those who have lost hope, who live in disappointment and bitterness and find in life no joy, no love? These, it seems to me, are the real disabilities.”
— Fred Rogers

 

I går gikk det meste av dagen til lek, etter vi inntok en deilig middag hos besta(!), hvor vi la mest vekt på dette med å gripe. Jeg prøver å holde meg innen én ting hver dag, i stedenfor å peise på med hundre forskjellige aktiviteter hvor all lek bare ender med overstimulering og ett stykk sliten Aron 😉 Overstimulering skal så lite til for barn som er født for tidlig, og denne gutten er intet unntak. Selv nå som han har bikket året sitter det fortsatt godt i, og bare en liten tur på butikken kan ofte bli for mye. Da gjelder det å være obs! på hvor grensa går, og den synes jeg har blitt enklere og enklere å finne. Denne gutten her kan nemlig å si i fra, det er sikkert! 😉

Selve babygymmen til Aron er forresten meeeget hjemmeprodusert, hehe! Jeg har tatt litt fra forskjellige lekeapparater og “bygt” på litt her og litt der, sånn han skal kunne nå tak i det meste til tross for han ligger.

Det tok meg knappe minutter hvor jeg snudde meg bort før jeg hørte en helt ny “rassling” jeg ikke hadde hørt før. Jeg snudde meg rundt for å se hva dette spetakkelet bestod av, og der vet du… der lå gutten selv med neven godt plassert rundt selve ‘stolpen’ på gymmen. Han hadde rett og slett løftet hele armen, tatt tak og prøvde iherdig å putte heeele greia i munnen. For ett herlig, tappert forsøk!Han overrasker stadig, hver en eneste dag – og bare på de siste ukene har han blitt så flink til å ville prøve å putte ting opp mot munnen. Spesielt drikkeglass og flasker (uten noe i, så klart, da han ikke kan drikke tyntflytende væske – derav sonden) Før, når armene fortsatt var svært hypotone, så har det vært vanskelig for A å kunne få til. I tillegg, når man har en vegring for å få ting i munnen generelt (ganske typisk for sondebarn) så har det til tider vært ganske krevende. Spesielt når det kommer til tannpussen. Da har vi ofte slitt med ufrivillige spasmer og aspirering om noe av vannet kommer bak i svelget – men, jøss, det har jammen skjedd store fremskritt der også! Jeg lever for disse øyeblikkene her. Jeg vet hva det krever av A for å samle armene (noe som har skjedd to – tre ganger hittil) og jeg kan se hvor frustrert han blir når det ikke helt går. Det er den samme frustrasjonen som gjør at jeg får til å stå så i herdig på når det kommer til Arons aktiviteter – for sammen skal vi klare å nå toppen.

Arons helt egen, store topp.

Share: