Stor, større, størst!

Forrige uke da jeg var ute på jakt etter bursdagsgaven til Aron ble jeg stående ved denne sekken i en eeevighet… jeg konkluderte med meg selv at han trenger jo strengt tatt ikke noen sekk akkurat nå, og gikk videre. I flere dager har altså denne ligget i bakhodet, den var jo så utrolig fin – og ikke minst praktisk! Spesielt så ofte som vi er på helsestasjonen, så er det så himpla upraktisk å drasse med seg hele stellebagen når det eneste jeg trenger er sonde- utstyr, mat og noen bleier. Egentlig er det jo ikke direkte upraktisk, men det var det jeg overbeviste meg selv om da jeg tidligere på butikken i dag sto og betalte. For, ordentlig storgutt- sekk er vel bare stas? 😉

Og vips, så hadde utstyret til A fått plass i sin egen lille mini- ransel!

Flittig brukt skal den nok bli, og så er det jo jammen ikke lenge igjen før vi skal begynne å prøve oss på noen timer i barnehagen. Først må i hvert fall operasjonen den 18. bli overstått, så får vi se hvordan måltidene går etter det. Jeg er jo, som tidligere nevnt, litt skeptisk på om barnehagen fortsatt blir litt for overvelmende for Aron – så vi drøyer det fortsatt ut. Så må jo alt av utstyr bestilles og stå klart, som en ekstra spesialstol for Aron som han allerede har her hjemme, innowalken han skal trene på der som vi skal inn og prøve uka etter Rikshospitalet – og egen assistent må på plass. Mye gjenstår og vi har ennå mye med tid. I tillegg vet en jo ikke hvordan det vil bli før en prøver! Vi har i hvert fall en spennende tid i møte.

Ettåring i hus!

For ett år siden i dag (07/08) fikk jeg høre de ordene som kan knekke en mamma i titusen biter. Jeg hadde før første bilde av Aron på dag to på Intensiven ikke ville tatt noen, da jeg ikke syntes det sømmet seg å ta fram mobilen i sånn en sårbar situasjon. Det var før ene legen kom. “Om dokke vil ha nåken minne med Aron, då synst vi dokke bør tenke på det no…” Det føles fortsatt sårbart å dele fra den mest intense perioden, men, sånn er det og det føles ikke lenger bittert. Det er heller ufattelig, helt uvirkelig, at vi sitter her nå, ett år etter – i en hverdag jeg der inne aldri trodde vi ville se. En hverdag hver eneste lege aldri kunne forutse.

For ett år siden, ble jeg mamma til verdens sterkeste gutt.
Gratulerer så mye med dagen, lisjegollen min!

Plutselig både kom og gikk den store dagen. Arons første bursdag. Den lille babyen min, hele ett år. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette året er det raskeste jeg har opplevd. Så klart, så føles dagene lange når man står midt oppe i en aldri så lite hektisk hverdag… men, nå når jeg ser tilbake? Det føles ut som seks måneder, toppen. En plass på veien det siste året har jeg altså mista ene halvåret.

Nei, sentimentalitet kan vi ta i et annet innlegg, ellers blir dette innlegget her så alt for langt! I går feiret vi i hvert fall den store dagen sammen med nærmeste familie, med mye god både kake og mat. Tante Céline hadde baket de fineste muffinsene og vår aller godeste besta hadde laget verdens vakreste kake. Herlighet altså, min mams kan! Selv prøvde jeg meg også på en kake, men det behøver vi ikke snakke så mye om, foråsidetsånn. Glad jeg har dyktige mennesker i familien når det kommer til baking – ellers vet jeg jammen ikke hvordan feiringer og store begivenheter skulle gått rundt. Tusen takk!

Det var med andre ord en aldri så sliten gutt som stupte i seng i dag, etter en lang dag med kaker, gaver og mange nye inntrykk. Suksess, altså! Tenke seg det, at jeg plutselig satt her med en ettåring i hus… har jeg faktisk nettopp ramla halvveis ut av babyperioden? Pust, pust, pust.