It`s an honor

“Parents who have walked the same path are the people who will march alongside you and hold you up in this journey.”
— Erica Oliver Heibel

To måneder på Neonatal. To av de tøffeste månedene ett menneske noen gang kan gå i gjennom, fysisk for de små – psykisk for oss større. To måneder bestående av oppturer og nedturer. Glede og sorg. Håp og motgang. Styrke og svakhet. To måneder med pumping hver tredje time, døgnet rundt, fire måneder totalt. To måneder bestående av to timer søvn og tre timer sammenhengende i en sykeseng før en liten pust i bakken. Om en kunne finne den.

 

Hverdagen passerte forbi vinduet, måntidene ble delt med andre foreldre hvor vi alle hadde én ting til felles – vi kjempet vår livskamp med våre små. Vi lærte ord vi ikke engang visste eksisterte og vi ble opptrent med utstyr vi aldri trodde vi ville behøve å måtte stå nærme. Før vi fikk bo på foreldrerom oppe på selve avdelingen måtte babyene våres bli friske nok – så før den tid bodde vi på sykehotellet 40-50 meter nedenfor. Å dra fra sin nyfødte (syke) baby hver eneste kveld for å sove de første ukene… det var beintøft.

Men det var heller ikke mindre tøft på foreldrerommet da den tid kom, da fikk vi for første gang en smakebit på selve foreldrerollen. Som om den ikke er tøff nok fra før i starten, prøv å kombiner det med pumping, loggføring av antall måltid, hvor mange ml pr måltid, soverutiner, gulp, bleie- innhold, medisiner, bytte fot på metningsmåleren, sykepersonal inn og ut hver time – generelt null privatliv. Det setter psyken på prøve, derav kom ‘den mye omtalte boblen’ inn. Likevel ville jeg nok ikke byttet ut den tiden for alt i verden. Det var tross alt her Arons første tid startet – og englene av noen medmennesker det personalet på Neo består av… jøss, så glad vi ble i dem, hver eneste en.

Jeg fant meg selv der inne,
– der hvor jeg først trodde jeg kom til å miste meg selv og omgrepet på verden totalt.

To uker hvor alt var en berg og dalbane i gjennom det ustabile til det stabile og hele runda rundt igjen og igjen. To uker hvor monitoren pep annethvert minutt og spesial sykepleiere kom løpende for å fikse svelg, pust og mat. To uker der to ekstra sett med armer måtte til for å løfte min egen baby, skifte på min egen baby – bade min egen baby. To ekstra sett med armer, fordi én alene ikke var nok. To uker hvor høydepunktene var å se ledningene som begynte å minske og medisiner som kunne bli tatt bort.

To minutt var alt som sto i mellom selve livet. For oss begge. To minutter. At vi befant oss i Ålesund da dette skjedde, bare minutter i fra sykehuset… noen passet på oss den dagen. Hadde vi vært hjemme hadde vi vært to timer i fra nærmeste sykehus. To timer.

Så heldig er jeg, som kan sammenligne en så bitteliten dress mot en større dress. Jeg, som bodde på Neonatal over en lengre periode, er fullstendig innforstått med at dette så absolutt ikke er noen selvfølge. Ingenting på denne veien har vært det. Den lille, hvite dressen i strl 44 badet Aron i da vi endelig fikk reise hjem. En kan tydelig se hvor oppbrettet den var – det var likevel ikke nok. I forgårs på helsestasjonen målte han 74 cm. Det vil si at den brune dressen i 70 ikke lenger passer. Gutten vokser og klærne krymper. Herlig. Nå er det to dager igjen til Arons aller første bursdag. Ett år. Ett år har gått siden dagen alt gikk feil – men endte, mot alle odds, i en helt annen retning enn noen kunne forestilt seg. Denne gutten kom for å bli, og på søndag skal den styrken feires fra morgen til kveld.

Og hver en eneste dag, resten av livet.