Take a dare

“Det var ingenting som ble som vi planla. Men det er vel kanskje helt greit. For hadde det blitt som vi hadde planlagt så hadde vi ikke vært her. Og det er jo nettopp her vi har det så bra.”
— V. D @ enkelpoesi

 

Dere kan tro det var godt å komme hjem onsdagskveld! Målet var at A skulle ligge stabilt på 120 ml/t før vi reiste – og det klarte han med glans! Det ble litt hei og hopp da de i Ålesund ikke hadde inne den sondematen han fikk i seg uten problem på Riksen (synes dette var dårlig kommunikasjon mellom sykehusene?) men så snart Minimax havnet i slangen ble det kjapt endring. Aron er fornøyd og mamsen er fornøyd – hvor mye bedre kan det bli?

Kontaktet hjelpemiddelsentralen da vi kom hjem for å få ett pumpestativ for en mye mer praktisk løsning, og jeg priser meg lykkelig for at de hadde en tilgjengelig. Det ér jo litt mer som må gjøres før og etter måltidene nå i forhold til før, men det er nok mer en rutinesak en må komme inn i før ting begynner å gå rundt igjen. I tillegg blir det jo greit med lite søvn nå i startfasen, men det går seg til etter hvert det også. Det er bare for en periode – og det vet jeg så inderlig godt! Selve måltidene der i mot… de går som en drøm. Å ha frie hender istedenfor å sitte å sonde maten for hånd, gjerne opp til 1,5 timer – det har virkelig endret mye for hverdagen vår. Nå kan vi både leke og lese i bok den timen han får mat, istedenfor at jeg må sitte med sondesprøyta i ene hånda og passe på at gutten ikke drar ut selve sonden med den andre… 😉

Det er som jeg tidligere har nevnt, ganske rart. Det å plutselig gå fra en fullbooket dag, fra morgen til natt, hvor omtrent alt gikk til mating – til det å ha kvelden for seg selv, bare for å skru på og av pumpa når måltidene står for tur… jeg føler meg nesten litt egoistisk her jeg sitter jeg da. Haha. Det er så uvant, så fryktelig nytt, å få litt tid til overs igjen. I går så jeg foreksempel en hel episode av en serie uten pause for første gang på ett år. Tok nesten til tårene vettu.


Forresten! I dag kom intervjuet vårt i Vestlandsnytt på trykk! Kan kjøpes og leses her 🙂 Måtte få mamma til å løpe og kjøpe på butikken, synes nemlig det hadde sett greit kleint ut å stå i kassa for å kjøpe avisa med sitt eget ansikt som forsidepryd. Det er, som alltid, helt surrealistisk å lese om det som skjedde i august i fjor. Føles nesten ut som jeg leste om noen andre, for vi har kommet oss så fryktelig langt i forhold til det som var til det som er. Jeg har vokst så mye på svært kort tid, og den jenta jeg engang var finnes ikke mer. For ett år siden trodde jeg alt ville knekke meg i tusen biter – det gjorde heller det stikk motsatte.

Dere skjønner… å ta ting så på strak arm som det jeg nå ser at jeg har gjort – det var en lang vei for å komme hit. Det falt så naturlig etter hvert, jeg tror jeg var heldig der. For det ér mye som skal bli gjort i løpet av én dag, avtaler og møter som må bli notert og sjonglert og resepter som må fornyes og bestilles innen rett tid. Trening og mating, kos og lek. Man må klare å få til en hverdag en trives med, og ikke bare en en må i gjennom for neste dag – sånn dagene på Neo ofte føltes. Og jeg føler jeg har klart det. Det er nok litt for mye nordmann i meg til å faktisk skryte av meg selv – men jeg tror jeg gunner på og gjør det nå.

Jeg har overgått meg selv og gjør ting i løpet av en hverdag jeg aldri overhodet kunne forestilt meg. Det er først nå den siste tiden jeg har sett det. Hvor bra alt har gått. Jeg stresser ikke så mye lenger, og jeg har blitt flinkere til å se at ikke alt kan gjøres noe med. Det er som det er, og for første gang klarer jeg å sovne uten de største bekymringene. Det er som det er, vi får ta ting som de kommer, når tiden er inne for det.

Siste stopp

I går var vi endelig tilbake på plass på Barneavdelingen “vår” – baseplassen 😉 Det var jammen godt å komme blant de som kjenner til Aron, som vi har hatt med å gjøre hele veien. Trygghet, rett og slett. Og tenke seg det da, at jeg faktisk klarte å geleide oss gjennom hele Gardermoen, fra A til B og hele resten av alfabetet – til og med på rett fly. Må vel nevnes at onkelen min ble støttekontakt via mobil, skjønte jeg stressa når han omtrent kunne høre svetta piple via den.
Dessverre hadde de ikke, til vår store fortvilelse, sondematen som gikk så fint for Aron. Derfor har han nå fått en annen type det siste døgnet, noe som ikke har gått særlig bra i det hele tatt. Han får nå små doser mat annenhver time og sånn vil det fortsette til i morgen når de får levert den andre. Går det like fint da som det gjorde på Riksen får vi endelig sette kursen hjemover! Lurer likevel på om vi bare skal bli til torsdag, for da har vi uansett time hos Barnehabiliteringen. Blir i grunn bare tur-retur å reise hjem da.

Jeg føler meg med andre ord ganske trygg på PEG- en og utstyret som følger med, noe som føles veldig godt – logisk nok. Dere kan tro jeg følte meg rimelig surrete da Aron sovnet under ene måltidet sitt. Hva i alle dager skulle jeg nå ta meg til. Hva gjør jeg med all denne ekstra tiden? Hallo i luken altså, haha. Til nå har jeg jo sondet måltidene for hånd, hver tredje time – hvor hvert måltid har tatt nærmere en halvannen time. Det var jammen ikke mye tid til overs i hverdagen som var. Klart blir man sliten, men jeg så aldri da hva jeg ser nå – hvor rimelig rutinerte og tette dagene egentlig var. Så det at måltidene nå blir gjort via pumpe – det er rett og slett surrealistisk. Og på tide. Det var jammen trygt på tide.

Det føles rett og slett… helt merkelig. Jeg føler nesten at jeg ‘slipper lett unna’ gir det noen latterlig mening? Jeg gjør da virkelig ikke det, dette er velfortjent for meg – og ganske fint for Aron òg. Tidligere i dag kunne vi nemlig til og med lese i bok mens måltidet foregikk, noe som ble greit komplisert før med ingen hender tilgjengelig… 😉

Ellers, så har vi vært på langtur i sola og koset oss med is. Fikk også et koselig besøk av mammaen min! Og hun hadde velkommen-hjem gaver med på kjøpet. Snille besta vår. Det var jammen godt å få ha en vanlig samtale med noen igjen, høre at verden der ute fortsatt eksisterer 😉 Vi tok turen på kafé (kantina, blir det vel… host) og touret henne gjennom det bittelille ‘huset’ vårt.

I morgen er det siste, grundige opplæring for pumpa som står for tur og evt nødsituasjoner som kan oppstå og en prat med Ernæringsfysiologen for matplanen til A videre. Og det er vel i grunnen det…? Åh, så godt. Jøss, vi klarte jammen dette også. Søvnmangelen er herved rutine- innøvd så nå kan vi beseire alt! 😉

Sommeravdelingen

Operasjonen på fredag var en suksess! Nesesonden er borte og har blitt erstattet med PEG (sonde i magen). Denne skal etter noen måneder bli skiftet til en diskré liten knapp, som egentlig ikke er stort synlig. Det var jo det vi håpet i fra starten av, at han kanskje ville få den med en gang – men men! Blir litt ekstra å ta hensyn til nå i starten da denne sonden er ganske så lang, og henger på fremsiden av magen. Men er det én ting vi har lært, så er det å ta en ting om gangen. Tenkte å komme med tips og div info i forhold til Gastrostomi i et annet innlegg, angående de tingene jeg selv skulle ønske jeg visste før jeg kom på Riksen.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!

Nettene her har vært beintøffe og Aron har sovet svært lite. Smertene er nok godt til stede, men mer om selve inngrepet vil jeg helst ikke utlevere her. Heldigvis har det gått veldig bra på dagtid og måltidene er nå oppe i 120 ml/t via pumpe. Nærmer oss målet allerede! Overgangen fra melk til sondemat går veldig bra nå, og bedret seg heldigvis ganske kjapt. Der var vi jammen heldige. Håper på det forblir sånn!

Om det fortsetter sånn utover dagen reiser vi nok hjemover i morgen. Om det da blir barneavdelingen i Ålesund som står for tur eller om vi får reise helt hjem er fortsatt uvisst. Har så klart veldig lyst hjem nå, man blir greit sliten av sykehus, men føler de at vi burde ta noen dager for å se hvordan det går litt i lengden så gjør vi selvsagt det. Da tror jeg kanskje vi også må ta oss en liten tur innom Neo altså, å hilse på de som jobber der 😉 Det er jammen lenge siden, gitt!

 

Så det er egentlig bare måltidene det står på nå. Jeg kom meg raskt inn i håndteringen av PEG- en og behandlingen av den – noe som heldigvis var mindre komplisert enn jeg fryktet. Soleklart krever det mer enn sonden, men jeg ser lett at det er en mye mer praktisk løsning i lengden. Det blir nok en god del rutinerte dager fremover med litt mer planlegging og tilrettelegging enn det som allerede har vært – men for nå så skal det gå fint det òg. Er det én ting jeg har lært, som tidligere nevnt, så er det jo dette med at ting faller naturlig på plass etter hvert. Heldigvis!

Minutt for minutt

Du vet du er mamma når fem timer søvn blir sett på som den store gullmedaljen 😉 Akkurat nå sover Aron igjen etter nok en tidlig start på morgenen (ikke noe fan av det, slekter greit fint på mammaen sin) – noe som passer ypperlig, da han er inne i faste- timene nå. Jeg kjenner det at nervøsiteten fra min side når det kommer til selve narkosen, den har begynt å komme for fullt. Grunnlaget for at jeg sitter her og skriver klokka ni på morningen. Det er en god blanding av det hele, i grunn. Å bli kvitt nesesonden én gang for alle, det fryder meg, men det som er i vente er så nytt, så ukjent. But then again… det var også sykehus generelt en gang i tiden.

 

Jeg har fått vite nå at vi blir her til tidligst mandag, så får vi se om det blir noen dager på barneavdelingen i Ålesund i tillegg når vi reiser her i fra. Alt kommer an på hvordan A responderer på både narkosen og den nye sondeernæringen. Og, ikke minst, selve omfanget av inngrepet. Vi er slitne nå, begge to. Men, er det én ting jeg har lært så er det at det som kommer etter noe hektisk – det er alltid verdt det. Målet er der, der fremme. Og jeg kan skimte det nå.

 

Du vet… jeg startet jo denne bloggen for å fortelle min side som mamma, å dele de erfaringene jeg selv en gang i tiden satt å søkte febrilsk over. Jeg vet hvor viktig det er å se at en ikke er alene. Men, det er jammen ikke lett når tankene heller vandrer over gutten som er midt oppe i det hele. Det er han som går i gjennom hovedsaken. Jeg er så stolt av Aron, for han er jo så inn i rutinene sine hjemme og tryggheten rundt det – og så er han jo så liten ennå at han ikke kan fortelle med ord når han synes noe er skummelt. Det er der vi som omsorgspersoner får den viktigste oppgaven en kan ha. Å gi trygghet, varme og gode klemmer.

Men, hvem gir trygghet til deg?

Jeg er så glad for de personene vi har hatt rundt oss av de i helsepersonellet både i Ålesund, da vi var innlagt på Ullevål og her på Riksen. Vi har vært svært heldige der, som enda ikke har møtt på noen som ikke burde være i den jobben de har. For, det er så viktig at også vi som foreldre blir sett. Når det kommer til barna våre er det der fokuset er og en føler seg ganske så egoistisk når en tenker på hvor lite søvn en selv har fått, hvor redd en selv er – hvor fryktelig sliten en har blitt. For alle de påkjennelsene der, de er ti ganger større for en baby, ett barn.

 

Så må jeg legge til, at det en så komme, det en har vært klar for og kan prøve å forberede seg til – det er ofte mye tøffere enn det som kommer uforventet. Tiden på Neo og selve fødselen med Aron skjedde så brått og uventet at jeg fikk aldri tid til å tenke på det som var i vente. Jeg bare gikk med tiden, tok dag for dag. Dette her, der i mot… jeg har vært klar over narkosen og oppholdet her siden året startet – derfor er det litt mer tøft når det en har forberedt seg på ble mye tøffere enn en først var innstilt på. Vi var to måneder på Neo, men jeg tror oppholdet her som bare består av fem dager blir mer utmattende. Det sier sitt. Det skal bli godt å få det overstått.

Det er det ene som gjør det hele lettere. Denne gangen vet jeg at enden av tunnelen er der.

Over tåka skinner sola

Akkurat nå ligger vi på sengepost på Rikshospitalet, etter litt av ei natt! Vi reiste hjemmefra rundt 03:00, for å rekke flyet til Gardermoen 07:00. Føler meg i dette sekund rimelig heldig som har blitt velsignet med en greit fornøyd liten gutt, som har vært i strålende humør til tross for en (alt for) tidlig start på dagen… 😉
Mamma’n og onkelen min reiste samtidig med oss til første undersøkelsen som var i dag, men siden de begge skal på jobb i kveld er det bare Aron og meg nå. Første undersøkelsen av svelget gikk forresten knirkefritt, og viste heldigvis ikke annet enn det vi har visst hele veien. Tyntflytende væske er svært vanskelig for Aron og jobbe med – og han jobber med tunga feil vei for å få maten bak i svelget. Vi skal, før vi reiser, få noen øvelser fra ergoterapauten her – så skal vi jobbe godt videre! Dette er med andre ord noe som kan forandres på. Veldig godt å få bekreftet.

Ærlig skal jeg være, det er hektisk å sjonglere timene for kontrollene på ett så stort sykehus, informasjonen som kommer og tankene over operasjonen i morgen helt alene – men, du, det har gått over all forventning. Aron har vært så flink og jeg kjenner meg så uendelig stolt. Og vet du, jeg er jammen stolt av meg selv også. Jeg har virkelig måttet vært 100% organisert og rutinert for å få dette til å gå rundt. Man klarer mer enn en tror, så lenge en går inn for det.

Klapp på skuldra, Marlene.

I morgen er det PEG- operasjonen som står for tur, så nå er det jammen ikke lenge igjen til en ny hverdag står og banker på. Jeg kjenner meg mer klar for den nå enn jeg noen gang har vært, for jeg ser jo soleklart nå hva en faktisk er i stand til. Denne turen ble helt klart sentimental, for den minner meg om hvor annerledes alt både er og har blitt – men den minnet meg også på hvor sterk jeg er, som står i dette her. Og Aron, selvfølgelig. Tøffingen min. Det her er tross alt reisen jeg både har gruet meg til og sett frem mot, og nå, nå er’n her. Så klart skulle jeg ønske noen hadde hatt muligheten til å være her hos, men for ett døgn… for ett lite døgn skal dette gå bra, det. For, vet du hva, klarte vi måneder på prematuravdelingen skal vi jammen klare en helg her.

Og sammen har vi to fått dag én unna over all forventning.

Nå kjenner jeg at jeg er helt ferdig i kroppen, og noen timer med søvn står for tur før neste måltid. Siden vi enda ikke har noen fast tid for operasjonen får Aron kontinuerlig mat denne natta før fasten fire timer før. Det blir lite søvn og viktig med prioritering her denne helga – men det skal vi jammen klare. Nå er vi så ferdige med denne sonden, at hvert hinder omtrent blir sett på med fryd 😉 Ellers skinner sola og det er sommer her i hovedstaden, og vi har vært heldige med både enerom med terrasse, hyggelige leger og kontaktsykepleiere. Vi har også fått nytt noen timer med sol og trilletur før Aron tok natt, så det har i grunn gått over all forventning til nå. Krysser for det videre!

Denne gutten får meg til å flytte fjell. Jeg hadde gjort det hele igjen.

Et realt grep

“Part of the problem with the word ‘disabilities’ is that it immediately suggests an inability to see or hear or walk or do other things that many of us take for granted. But what of people who can’t feel? Or those who have lost hope, who live in disappointment and bitterness and find in life no joy, no love? These, it seems to me, are the real disabilities.”
— Fred Rogers

 

I går gikk det meste av dagen til lek, etter vi inntok en deilig middag hos besta(!), hvor vi la mest vekt på dette med å gripe. Jeg prøver å holde meg innen én ting hver dag, i stedenfor å peise på med hundre forskjellige aktiviteter hvor all lek bare ender med overstimulering og ett stykk sliten Aron 😉 Overstimulering skal så lite til for barn som er født for tidlig, og denne gutten er intet unntak. Selv nå som han har bikket året sitter det fortsatt godt i, og bare en liten tur på butikken kan ofte bli for mye. Da gjelder det å være obs! på hvor grensa går, og den synes jeg har blitt enklere og enklere å finne. Denne gutten her kan nemlig å si i fra, det er sikkert! 😉

Selve babygymmen til Aron er forresten meeeget hjemmeprodusert, hehe! Jeg har tatt litt fra forskjellige lekeapparater og “bygt” på litt her og litt der, sånn han skal kunne nå tak i det meste til tross for han ligger.

Det tok meg knappe minutter hvor jeg snudde meg bort før jeg hørte en helt ny “rassling” jeg ikke hadde hørt før. Jeg snudde meg rundt for å se hva dette spetakkelet bestod av, og der vet du… der lå gutten selv med neven godt plassert rundt selve ‘stolpen’ på gymmen. Han hadde rett og slett løftet hele armen, tatt tak og prøvde iherdig å putte heeele greia i munnen. For ett herlig, tappert forsøk!Han overrasker stadig, hver en eneste dag – og bare på de siste ukene har han blitt så flink til å ville prøve å putte ting opp mot munnen. Spesielt drikkeglass og flasker (uten noe i, så klart, da han ikke kan drikke tyntflytende væske – derav sonden) Før, når armene fortsatt var svært hypotone, så har det vært vanskelig for A å kunne få til. I tillegg, når man har en vegring for å få ting i munnen generelt (ganske typisk for sondebarn) så har det til tider vært ganske krevende. Spesielt når det kommer til tannpussen. Da har vi ofte slitt med ufrivillige spasmer og aspirering om noe av vannet kommer bak i svelget – men, jøss, det har jammen skjedd store fremskritt der også! Jeg lever for disse øyeblikkene her. Jeg vet hva det krever av A for å samle armene (noe som har skjedd to – tre ganger hittil) og jeg kan se hvor frustrert han blir når det ikke helt går. Det er den samme frustrasjonen som gjør at jeg får til å stå så i herdig på når det kommer til Arons aktiviteter – for sammen skal vi klare å nå toppen.

Arons helt egen, store topp.

Det jeg aldri sa

“The severity of one’s disability does not determine their level of potential. The greatest barriers that persons with disabilities have to overcome are not steps or curbs. It’s expectations.”
— Karen Clay

 

Du vet… jeg startet denne bloggen av to grunner. Ene var jo for å kunne gi de som ønsket ett lite innblikk i vår hverdag, med Arons fremskritt og utvikling. Den andre var for å dele ord og tanker som noen der ute kanskje trenger å høre, som nå befinner seg hvor jeg var – og fortsatt av og til er. Siste punkt her, den ble mer vrien enn jeg først trodde. Jeg prøver så godt jeg kan å vinkle det meste om til noe positivt når jeg skriver og bygge innleggene ut i fra det standpunktet.

I dag hadde vi ei fra Vestlandsnytt på besøk for intervju, siden hun skal skrive en reportasje om Aron og det vi har gått i gjennom. Jeg kjenner nå at jeg kanskje ikke fikk sagt alt jeg gjerne vil videreformidle, av den enkle grunn at jeg, nok en gang, valgte å legge vekt på inspirasjon og fremgang – enn selve omfanget av å være mamma til ett barn med spesielle behov.

Personlig blir jeg inspirert av
Meg Apperson (Fourfinelives) og Gwen Hartley (TheHartleyHooligans)
Og, selvfølgelig, inspirerende artikler fra mennesker på The Mighty.

Dette er fordi de deler alt jeg aldri våger, med en god dose humor. Jeg er veldig obs på hva jeg utleverer om Aron, og prøver derfor å få dette til å bli mer om mine tanker og erfaringer enn regelrett utlevering av gutten i det brede og det vide – og jeg er fortsatt i den fasen hvor jeg er litt redd for å bli misforstått om jeg slenger inn litt humor en plass hvor andre kanskje ikke synes det sømmer seg. Du vet… før du sitter i en tøff setting selv, så vil du aldri skjønne hvor viktig humor er for oss foreldre med en litt annerledes hverdag. Det er som det er – og man må gjøre det beste ut av det en har. Jeg tror dette vil vokse med meg som person, etter hvert.

For, det ér tøft å være mamma til et barn med spesielle behov. Hverdagen er krevende, og det krever mye av meg for å henge med hver eneste dag. Fysio, trening, øvelser, muskeltøy. Mating, sondeernæringen, loggføring. Mentalt er jo Aron på samme stadie som andre ettåringer, og hvor mange ettåringer synes det fortsatt er stas å ligge på lekegymmen å stirre på uroen…? Aron vil så gjerne gripe etter lekene sine, snurre seg rundt, sitte oppreist… Men hva gjør man når ens egen kropp stopper opp? Hva gjør man, som mamma, når babyen ikke liker lekegymmen – fordi armene ikke kan løftes opp mot lekene?

 

Det er en vond situasjon, og jeg har hatt mange kvelder hvor tårene spruter og nesa tuter. Jeg har blitt så vandt med vår utvikling nå, at når jeg ser barn på Arons alder løpe rundt, det er først da realitetssjekken slår til. Vil han krype, vil han gå, vil han kunne sitte selv. Hva med mental utvikling, hvordan ligger den an. Kan han lære, vil han forstå. Ord, språk, tale. Det er utmattende, og en føler seg til tider veldig hjelpesløs. Det er ikke uten grunn at foreldre til barn med litt ekstra føler på en enorm skyldfølelse av å ikke strekke til. Tanker om en virkelig har gjort alt en kan nå, snutt på hver en sten og trent alt en burde – stått på sånn en skal.

Det er realiteten, og ja, den er beintøff. Men man kan ikke sitte fast i den. Diagnoser og prognoser blir en del av hverdagen, men det må forbli der. En del, ikke hele sullamitten. Vi må bli flinkere til å dele det tabù belagte, sånn vi alle kan se at det eksisterer tøffe dager og tøffere hinder – og at det er helt allright! For de små kjempene våre, de er jammen tøffere enn alt kombinert.

Jeg er glad utfallet ble dette mot alternativet. Det er den fallhøyden vi ekstraordinære foreldre kjenner til. Vi vet nøyaktig hvor den er, og det holder oss flytende.

Og for deg, for deg hadde jeg gjort det igjen.

Stor, større, størst!

Forrige uke da jeg var ute på jakt etter bursdagsgaven til Aron ble jeg stående ved denne sekken i en eeevighet… jeg konkluderte med meg selv at han trenger jo strengt tatt ikke noen sekk akkurat nå, og gikk videre. I flere dager har altså denne ligget i bakhodet, den var jo så utrolig fin – og ikke minst praktisk! Spesielt så ofte som vi er på helsestasjonen, så er det så himpla upraktisk å drasse med seg hele stellebagen når det eneste jeg trenger er sonde- utstyr, mat og noen bleier. Egentlig er det jo ikke direkte upraktisk, men det var det jeg overbeviste meg selv om da jeg tidligere på butikken i dag sto og betalte. For, ordentlig storgutt- sekk er vel bare stas? 😉

Og vips, så hadde utstyret til A fått plass i sin egen lille mini- ransel!

Flittig brukt skal den nok bli, og så er det jo jammen ikke lenge igjen før vi skal begynne å prøve oss på noen timer i barnehagen. Først må i hvert fall operasjonen den 18. bli overstått, så får vi se hvordan måltidene går etter det. Jeg er jo, som tidligere nevnt, litt skeptisk på om barnehagen fortsatt blir litt for overvelmende for Aron – så vi drøyer det fortsatt ut. Så må jo alt av utstyr bestilles og stå klart, som en ekstra spesialstol for Aron som han allerede har her hjemme, innowalken han skal trene på der som vi skal inn og prøve uka etter Rikshospitalet – og egen assistent må på plass. Mye gjenstår og vi har ennå mye med tid. I tillegg vet en jo ikke hvordan det vil bli før en prøver! Vi har i hvert fall en spennende tid i møte.

Ettåring i hus!

For ett år siden i dag (07/08) fikk jeg høre de ordene som kan knekke en mamma i titusen biter. Jeg hadde før første bilde av Aron på dag to på Intensiven ikke ville tatt noen, da jeg ikke syntes det sømmet seg å ta fram mobilen i sånn en sårbar situasjon. Det var før ene legen kom. “Om dokke vil ha nåken minne med Aron, då synst vi dokke bør tenke på det no…” Det føles fortsatt sårbart å dele fra den mest intense perioden, men, sånn er det og det føles ikke lenger bittert. Det er heller ufattelig, helt uvirkelig, at vi sitter her nå, ett år etter – i en hverdag jeg der inne aldri trodde vi ville se. En hverdag hver eneste lege aldri kunne forutse.

For ett år siden, ble jeg mamma til verdens sterkeste gutt.
Gratulerer så mye med dagen, lisjegollen min!

Plutselig både kom og gikk den store dagen. Arons første bursdag. Den lille babyen min, hele ett år. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette året er det raskeste jeg har opplevd. Så klart, så føles dagene lange når man står midt oppe i en aldri så lite hektisk hverdag… men, nå når jeg ser tilbake? Det føles ut som seks måneder, toppen. En plass på veien det siste året har jeg altså mista ene halvåret.

Nei, sentimentalitet kan vi ta i et annet innlegg, ellers blir dette innlegget her så alt for langt! I går feiret vi i hvert fall den store dagen sammen med nærmeste familie, med mye god både kake og mat. Tante Céline hadde baket de fineste muffinsene og vår aller godeste besta hadde laget verdens vakreste kake. Herlighet altså, min mams kan! Selv prøvde jeg meg også på en kake, men det behøver vi ikke snakke så mye om, foråsidetsånn. Glad jeg har dyktige mennesker i familien når det kommer til baking – ellers vet jeg jammen ikke hvordan feiringer og store begivenheter skulle gått rundt. Tusen takk!

Det var med andre ord en aldri så sliten gutt som stupte i seng i dag, etter en lang dag med kaker, gaver og mange nye inntrykk. Suksess, altså! Tenke seg det, at jeg plutselig satt her med en ettåring i hus… har jeg faktisk nettopp ramla halvveis ut av babyperioden? Pust, pust, pust.