12/07/16

Dette er lenge siden. Lenge siden jeg har sittet sånn som nå. På verandaen. Verandaen hvor jeg vokste opp. Barndomshjemmet mitt. Barndomsplassen. Jeg gjorde ofte dette da jeg fortsatt bodde hjemme. Satt her og skrev mens jeg så på solnedgangen. Jeg er visst nok den klisjé personen der til tider. Det har ikke blitt mye tid til det det siste året… Det er som de sier: ikke visste jeg at dagene som gikk var selve livet.


Marka hvor vi nabobarna spilte fotball. Postkasseburet hvor vi holdt på med stivheks. Fabrikken der vi sprang som noen tullinger når vi lekte bole. Fjellet til venstre for meg, der har jeg plukket mye blåbær. Mimrer tilbake til den sommeren jeg og kusina mi helte bakepulver i all blåbæra familien plukket – for å teste det ut. Sommeren hvor blåbærsylta endte opp som blåbærvulkan. Så har vi stranda nedenfor. Stranda hvor vi gikk fra å lære oss å svømme som seks- åringer til å ha nattbading og strandparty som seksten- åringer. Stranda vi barneskole- nabobarna giftet oss når det var jonsok, til å drikke vin med våre eldre som vidergående- elever.

 

Barndomsrommet mitt ovenfor. De veggene har jammen fått høre mye. Tenk om eldre- meg kunne gått tilbake i tid å fortalt lille- meg om alt jeg vet nå. Alt om den første forelskelsen. Den første kjærlighetssorgen. At første gutten du kysset ikke ville bli han du var forelsket i og det første forholdet ville ikke bli han du gifter deg med. Du vil oppleve å bli såret av de du aldri trodde kom til å såre deg, og du vil ende opp med å såre andre også. Den første gangen du opplever å få hjertet ditt knust vil du ønske at du bare døde – for den sorgen er helt ny for deg.

Ingen tenåringer vet hvordan en skal håndtere det. Du vil tro det ikke finnes en større smerte. Og det er helt greit. For sånn er det. Du er så uskyldig, så utrolig sårbar. Ikke heng deg opp i livets karuseller – det vil komme en dag hvor du vil bytte bort år på å få oppleve den første kjærlighetssorgen igjen, fordi livet var generelt ellers problemfritt. Du er så ung, du har enda flere år uten ansvar. Nyt det.

Alt det, og enda litt mer, hadde jeg fortalt meg. For aldri i min villeste fantasi kunne jeg ha forestilt meg at jeg innen ti år senere ville sitte på nøyaktig samme plass, på verandaen i barndomshjemmet, med verdens vakreste baby i armene. Min baby. Min lille baby som snart runder året. Den lille gutten som forandret alle planene jeg hadde og fikk meg til å innse hva som egentlig betyr noe. Hva som egentlig er viktig. Og la meg nå fortelle, kjære mini- meg – det er ikke å ha brows on fleek eller mest mulig venner på… Nettby. Nettby var det vel som regjerte på den tiden. Og den photoshop krisa di da, den kunne du spart deg mye tid på.

 

Det var alt en del av det som gjorde meg til meg. Oppturene og nedturene, gledene og sorgene. Tenk at det stemte alt de eldre en gang sa – at du vil være takknemlig for all motgang, for hver og en av dem vil gjøre deg i stand til å håndtere nye og større kamper. Og sånn fortsetter det. Det bygger seg opp. Du bygger deg opp. Du vil sloss mot både indre og ytre demoner, og tiden leger faktisk alle sår. En dag vil du se tilbake, og innse hvor langt du har kommet. Du døde aldri av den første kjærlighetssorgen. Du fikk aldri husarrest livet ut da du tullet med blåbærsylta. Du vil ikke bære nag for alltid til de som en gang såret deg – du vil heller lære å forstå hva som ligger bak. Mennesker flest sårer ikke andre uten grunn. For én dag vil også du ta upopulære valg – for ditt eget beste. Og av og til er det grunnlag nok.

 

Du vil skjønne at hverdagen er selve livet, og livet er nå. Det vil komme for en dag hvor du ser tilbake ti år senere, og ser at alt det negative i ditt daværende minne har blitt omgjort til ett eneste stort savn i ditt nåværende. Du trodde vel aldri du ville sitte på samme stolen i fremtiden og le av sorgene du én gang følte. For, du hadde det ganske fint, tross alt.

Den dagen var min dag.

Share: