Små gleder og store øyeblikk

Enda en sommerdag er forbi, enda en sommerdag vi har nytt til det fulle. Først trillet vi oss til helsestasjonen der vi fikk se at vekten nå snart har bikket hele ni kilo – merker godt forskjellen fra de knappe to kiloene vi vandret rundt på for elleve måneder siden 😉 Hurra! Så tok vi turen videre til sentrum for litt shopping og kafékos – etterfølgt av å ha opp utemøblene og den nye parasollen til Aron. Så da ble det jammen hagekos også.

Været har vært så deilig i dag, for første gang kunne til og med Aron gå i kortbukse og kortarmet body. Kan dere tro det var stas eller? 28 grader, hallo, hallo! Mamma’n her rullet seg i tillegg inn i sololje før vi dro hjemmefra i dag tidlig, og siden klokka hadde bikket over 18:00 når vi først kom oss inn døra igjen… vel, det svir litt sånn her og der da, foråsirresånn.

Ellers må jeg dele noe som alle foreldre gruer seg til – som ble en liten (stor) seier for oss… I går kveld når jeg skulle sjekke til Aron i senga si, vel – da lå han på magen. Gutten som enda ikke snurrer seg over på magen, grunnet hypotone armer og svak nakkekontroll. Der lå han altså da, på magen. Mens andre foreldre snur barnet tilbake uten å tenke mer over det ble jeg stående totalt lammet, helt forbløffet. Etter en stund med måping og stirring kom jeg jo til hektene igjen, men, jøss… hvordan skjedde dette? Så skjer det igjen, knappe timen senere. Hørte tydelig kaving og små lyder fra soverommet, og vips – så var han over igjen. Altså… jammen… i alle… hvaforno? Tilfeldighet eller milepæl? Ubevisst eller bevisst? Ikke vet vi, men denne gutten her altså – han kan! Men neimen om han skryter… 😉