12/07/16

Dette er lenge siden. Lenge siden jeg har sittet sånn som nå. På verandaen. Verandaen hvor jeg vokste opp. Barndomshjemmet mitt. Barndomsplassen. Jeg gjorde ofte dette da jeg fortsatt bodde hjemme. Satt her og skrev mens jeg så på solnedgangen. Jeg er visst nok den klisjé personen der til tider. Det har ikke blitt mye tid til det det siste året… Det er som de sier: ikke visste jeg at dagene som gikk var selve livet.


Marka hvor vi nabobarna spilte fotball. Postkasseburet hvor vi holdt på med stivheks. Fabrikken der vi sprang som noen tullinger når vi lekte bole. Fjellet til venstre for meg, der har jeg plukket mye blåbær. Mimrer tilbake til den sommeren jeg og kusina mi helte bakepulver i all blåbæra familien plukket – for å teste det ut. Sommeren hvor blåbærsylta endte opp som blåbærvulkan. Så har vi stranda nedenfor. Stranda hvor vi gikk fra å lære oss å svømme som seks- åringer til å ha nattbading og strandparty som seksten- åringer. Stranda vi barneskole- nabobarna giftet oss når det var jonsok, til å drikke vin med våre eldre som vidergående- elever.

 

Barndomsrommet mitt ovenfor. De veggene har jammen fått høre mye. Tenk om eldre- meg kunne gått tilbake i tid å fortalt lille- meg om alt jeg vet nå. Alt om den første forelskelsen. Den første kjærlighetssorgen. At første gutten du kysset ikke ville bli han du var forelsket i og det første forholdet ville ikke bli han du gifter deg med. Du vil oppleve å bli såret av de du aldri trodde kom til å såre deg, og du vil ende opp med å såre andre også. Den første gangen du opplever å få hjertet ditt knust vil du ønske at du bare døde – for den sorgen er helt ny for deg.

Ingen tenåringer vet hvordan en skal håndtere det. Du vil tro det ikke finnes en større smerte. Og det er helt greit. For sånn er det. Du er så uskyldig, så utrolig sårbar. Ikke heng deg opp i livets karuseller – det vil komme en dag hvor du vil bytte bort år på å få oppleve den første kjærlighetssorgen igjen, fordi livet var generelt ellers problemfritt. Du er så ung, du har enda flere år uten ansvar. Nyt det.

Alt det, og enda litt mer, hadde jeg fortalt meg. For aldri i min villeste fantasi kunne jeg ha forestilt meg at jeg innen ti år senere ville sitte på nøyaktig samme plass, på verandaen i barndomshjemmet, med verdens vakreste baby i armene. Min baby. Min lille baby som snart runder året. Den lille gutten som forandret alle planene jeg hadde og fikk meg til å innse hva som egentlig betyr noe. Hva som egentlig er viktig. Og la meg nå fortelle, kjære mini- meg – det er ikke å ha brows on fleek eller mest mulig venner på… Nettby. Nettby var det vel som regjerte på den tiden. Og den photoshop krisa di da, den kunne du spart deg mye tid på.

 

Det var alt en del av det som gjorde meg til meg. Oppturene og nedturene, gledene og sorgene. Tenk at det stemte alt de eldre en gang sa – at du vil være takknemlig for all motgang, for hver og en av dem vil gjøre deg i stand til å håndtere nye og større kamper. Og sånn fortsetter det. Det bygger seg opp. Du bygger deg opp. Du vil sloss mot både indre og ytre demoner, og tiden leger faktisk alle sår. En dag vil du se tilbake, og innse hvor langt du har kommet. Du døde aldri av den første kjærlighetssorgen. Du fikk aldri husarrest livet ut da du tullet med blåbærsylta. Du vil ikke bære nag for alltid til de som en gang såret deg – du vil heller lære å forstå hva som ligger bak. Mennesker flest sårer ikke andre uten grunn. For én dag vil også du ta upopulære valg – for ditt eget beste. Og av og til er det grunnlag nok.

 

Du vil skjønne at hverdagen er selve livet, og livet er nå. Det vil komme for en dag hvor du ser tilbake ti år senere, og ser at alt det negative i ditt daværende minne har blitt omgjort til ett eneste stort savn i ditt nåværende. Du trodde vel aldri du ville sitte på samme stolen i fremtiden og le av sorgene du én gang følte. For, du hadde det ganske fint, tross alt.

Den dagen var min dag.

Små gleder og store øyeblikk

Enda en sommerdag er forbi, enda en sommerdag vi har nytt til det fulle. Først trillet vi oss til helsestasjonen der vi fikk se at vekten nå snart har bikket hele ni kilo – merker godt forskjellen fra de knappe to kiloene vi vandret rundt på for elleve måneder siden 😉 Hurra! Så tok vi turen videre til sentrum for litt shopping og kafékos – etterfølgt av å ha opp utemøblene og den nye parasollen til Aron. Så da ble det jammen hagekos også.

Været har vært så deilig i dag, for første gang kunne til og med Aron gå i kortbukse og kortarmet body. Kan dere tro det var stas eller? 28 grader, hallo, hallo! Mamma’n her rullet seg i tillegg inn i sololje før vi dro hjemmefra i dag tidlig, og siden klokka hadde bikket over 18:00 når vi først kom oss inn døra igjen… vel, det svir litt sånn her og der da, foråsirresånn.

Ellers må jeg dele noe som alle foreldre gruer seg til – som ble en liten (stor) seier for oss… I går kveld når jeg skulle sjekke til Aron i senga si, vel – da lå han på magen. Gutten som enda ikke snurrer seg over på magen, grunnet hypotone armer og svak nakkekontroll. Der lå han altså da, på magen. Mens andre foreldre snur barnet tilbake uten å tenke mer over det ble jeg stående totalt lammet, helt forbløffet. Etter en stund med måping og stirring kom jeg jo til hektene igjen, men, jøss… hvordan skjedde dette? Så skjer det igjen, knappe timen senere. Hørte tydelig kaving og små lyder fra soverommet, og vips – så var han over igjen. Altså… jammen… i alle… hvaforno? Tilfeldighet eller milepæl? Ubevisst eller bevisst? Ikke vet vi, men denne gutten her altså – han kan! Men neimen om han skryter… 😉

Idyll

Ah, da kom endelig sommeren for i hvert fall én dag! Deilig! I dag har vi faktisk tilbringt hele dagen ute, med både soling og grillkos. Den obligatoriske sommerisen og jordbær med krem har blitt inntatt og hele denne herlige dagen ble avsluttet med en lang trilletur ved sjøen. Dere kan tro det var en gutt som sovnet momentant når vi kom hjem, var ikke spennende å ta kveldsbadet engang. Da har man hatt litt av en dag da! 😉

Det er lett å se at denne gutten trives ute, når temperaturen er skyhøy og han kan få se alt som skjer rundt i vogna si uten fare for både vind og regn. Da er det helt greit å sitte i den altså! Etter måneder hvor vi ikke kunne dra ut på Intensivavdelingen, for så flere måneder med trening for å sitte i vogn uten panikk og apné (pustestopp, det var dessverre mange av de i starten) – så er det ubeskrivelig å kunne trille rundt denne sommeren i nydelig vær.

Det får meg til å tenke litt ekstra på de som nå er på Neo, i lignende situasjon som vi var. Den følelsen sitter godt, det er som det var i går… Frokosten på verandaen på knappe to meter, ti minutter om morgenen – før timer i en sykehusseng sto for tur. Derfor vet jeg at det ikke er noen selvfølge å få ha denne friheten, og prøver å gjøre det meste ut av hver dag sommeren er her. For i fjor, da var det ingen sommer.

Takknemlig, jeg er det.

Ja visst, ja! Neste uke reiser vi faktisk til Førde på VG Lista sammen med resten av familien – noe vi gleder oss veldig til! Det blir nok ingen storferie på oss i år, da Aron har operasjonen sin, så småturer som dette blir da ekstra stas 😃 Også har man blitt bitt av basillen da – undres jo på om kanskje Pikachu befinner seg der. Dere vet…

En av de store gutta

”And although we stand strong, we get tired, sometimes we are barely keeping our feet planted and we fear the tide will finally defeat us and wash us away. So we reach out and hold each others hand. Because we know together we are stronger.”
— Ellen Stumbo

I dag kom de fra barnehabiliteringen med den nye sittestolen til Aron! Jeg har vært så spent på hvordan dette skulle gå, for dette med seler, være fastspent… altså, vi misliker bilsetet for en grunn 😉 Men, jøss – som denne gutten elsket den fra første stund! Som jeg nevnte på Instagram tidligere – har dere sett øyeblikket hvor noen oppdager verden på en helt ny måte? Dette var det. Superstolt gutt som fikk leke med lekene sine oppreist og sitte ved kjøkkenbordet for middagen sin sånn store gutter gjør 😊 Så mye latter og så mange smil, rett og slett herlig!

Neste nå er Innowalk, ståstativet til Aron som kommer til høsten. For dette må han være vandt med å ha på seg sko, så det blir også det nye fra og med nå – ordentlig stor-gutt-sko hver gang vi går ut! Fra nå av har vi jo sverget til strømpis og tjukke sokker, da Aron ikke er så aktiv av seg som andre i denne alderen er. Så det blir mye spennende som skjer framover!

Som tidligere nevnt er det jo en realitetssjekk alt dette her, jeg mimrer jo litt tilbake til Neo da jeg tenkte at med tiden som går, da vil alt bli mye lettere. Når han kan sitte selv, gå sine første skritt… si sine første ord – leke turbo på gulvet. Vi vet jo nå, at alt dette vil kreve mye mer for Aron. Så klart har det vært tunge stunder og tøffe tanker, men alle fremskrittene og de fine stundene med smil og latter veier så mye mer. Ingenting er en selvfølge, og det er noe vi alle må bli flinkere til å huske på i hverdagen. Ta ikke de små tingene for gitt, for når du ser tilbake på de vil de alltid ha vokst seg så mye større.

C`est la vie

I en hektisk hverdag rekker en svært sjeldent å sette seg ned for å lure på hva en nå skal ta seg til. Rutinene har gått ganske i ett, og med sondeernæringen til Aron har jeg kanskje satt flere hinder i min egen vei enn strengt tatt nødvendig. Jeg har tidligere vært ganske påpasselig til nå at jeg må være hjemme fra butikken eller turer til dét og dét klokkeslettet, for Arons måltid. Sånn kan det ikke være. Det blir hva du gjør det til, livet er akkurat her og nå – så da var det høyst på tide å finne ut andre måter å få en hverdag til å gå rundt på uten å bli låst inn i rutiner som faktisk ikke trengs.

Derfor, omtrent hver dag de siste to ukene nå, har jeg pakket stellebagen med sondesprøyter og mat – og satt gutten i vogna for lunsjen sin utendørs på trilletur. Det er så deilig å endelig kunne kjenne på den frihetsfølelsen, føle at en endelig har blitt komfortabel med endringene som har vært. Jeg har trodd i lang tid at jeg har kommet meg inn i denne hverdagen, jeg har tross alt stått i det snart ett år – men det er først nå det virkelig kjennes. Det er som det er, og det er helt greit! Dagene går rundt, matingen er ikke så rutine- innøvd lenger, treningen gir fremskritt og juli måned regner forøvrig bort. Hverdagen, dere… den er da ikke så værst 😉

Apropo trilleturer, ja! Nå har vi to nye vogner å oppdage verden med, og det gjør jo hverdagsturene enda finere 😊 Stokke Xplory har falt i veldig god smak da den er så høy og en får så fin kontakt med babyen i den. For ikke å glemme alle de praktiske løsningene og delene på den! Den andre er City Mini fra Baby Jogger – denne skal brukes på mer ulent terreng tenker jeg, på lengre turer vekk fra både biler og sentrum, da den i større folkemengder vil bli litt voldsom enda for Aron, siden den bare er framovervendt. Til nå har vi hatt Emmaljunga Polar Performance, og jeg har funnet ut at disse typiske ‘kassevognene’ ikke er noe for noen av oss. Så det var deilig med en forandring!

Kommer eget innlegg om vognene senere!

Nei, vi har hatt det fint den siste tiden. I dag har vi vasket leiligheten, fått ut noen møbler og inn med noe nytt – og i morgen (i dag, blir det vel…) kommer de med den nye sittestolen til Aron fra Barnehabiliteringen 😊 Så nå skal det nok bli fremgang på fast føde- treningen, det blir bra!

Helgekos

For en fin helg det har vært ☀️ På fredagen dro vi til foreldrene mine for ordentlig fredagskos med fredagstaco og fredagsgodis. Til og med krabbe ble servert i løpet av kvelden, herlig! Denne gangen smakte til og med mor her på tacoen – jeg er nok en av de få sære som ikke har så sansen for nettopp det. Men, nå har det faktisk begynt å nærme seg år siden sist, så denne gangen smakte det ganske så greit!

Må også nevne noe som var så utrolig fint å se… bestemoren til Aron, mammaen min, hadde kjøpt en lekehund for underholdning til Aron, en som blåser bobler når man trykker den på magen. Dere kan tro den falt i smak altså! Som den gutten veivet med armene, man kunne virkelig se fremskrittene han har gjort med de – han var rett og slett så utrolig fascinert!
Jeg hadde planer om å boble meg i boblisen deres på verandaen før kvelden kom, men dessverre ble jeg faktisk alt for trøtt. For trøtt for boblebad, da altså… Livet som småbarnsmor der, det treffer til tider 😉 På lørdagen tilbringte vi dagen på verandaen med melon, jordbær og krem og kaffe. Aron slå til og med på stortromma og spiste x antall skjeer fra lasagnen sin. Sulten av frisk luft og nye inntrykk må dere skjønne. Suksess!


Juli måned… nå nærmer det seg med stormskritt Arons bursdag også. Føler jeg konstant nevner det, men det er virkelig en stor dag altså. Det er det jo for alle foreldre, helt klart – men for oss var jo ikke dette en dag med selvfølge helt i starten. Det er så rart å tenke på hvor fort tiden faktisk har gått, og den neste måneden vil nok gå like fort – om ikke enda mer. Så neste uke skal jeg så smått starte med forberedelsene for den 😊 Gleder meg! Eneste jeg virkelig krysser fingrene for er at det skal bli en fin og varm sommerdag den 07/08, for en bursdagsfeiring på verandaen eller i hagen hadde virkelig vært suverent. Jeg har ingen andre i familien min som har bursdag på denne årstiden (novemberbarn her) så det hadde vært fantastisk å få til når muligheten først er der. I mine bursdager har gjestene alltid ankommet i boblejakker skjønner dere… 😉