Sommeren med deg

Så mye frisk luft som vi har fått oss de siste dagene har nesten gjort meg svimmel mot kveldstid. Veldig unormalt – er jo tross alt første gangen det har vært vær nok til å ta Aron opp og ut av vogna, for ikke å snakke om første sommeren alt i alt! Det blir mye tenking om dagene, så jeg liker været for tiden sånn vi har mye å finne på. Ingenting hjelper bedre på. I fjor så jeg den passere forbi ut vinduet fra sykesenga på Neonatal – i år har vi gått turer i sol og varme når vi har hatt det, lekt i barnehagen, hatt piknik i hagen… og i morgen skal vi leke med kattunger. Eller, kattunge. Den svært spesielle katten til lillesøsteren min som endte opp med bare én.

Ellers, midt oppe i en tøff periode, så er det full leting etter ny leilighet for tur. Jeg liker i grunn her vi bor nå, men det er så sårt savn etter en veranda eller terrasse her. Det finnes jo noe på markedet, men det blir så langt borte i forhold til hvor sentralt vi bor nå. Så må nok ligge på jakt en stund til… ettersom Aron er på helsestasjonen for vekt og fysio hver uke så er det veldig viktig at det ikke blir langt borte i fra nettopp det. Nå er det jo bare noen hundre meter i gåavstand som egentlig passer meg ganske ypperlig. Er så fint å kunne trille bort når sola skinner på morningen. I tillegg er barnehagen bare 20-30 meter rett nedom her også, hehe! Dette er jo noe vi har snakket en del om på Barnehabiliteringen og helsestasjonen i det siste, om han nå etter sommeren kanskje skulle hatt noen dager der, noen få timer om gangen. Da vil han få sin egen assistent som vil legge til rette for han, og han vil kunne trene på Innowalken sin der med han eller henne.

 

Jeg ser veldig positivt på at Aron skal få den muligheten til mer stimuli og være med andre barn, til tross for utfordringene motorisk er han tross alt like nysgjerrig som alle andre som snart runder året 😊 – det er bare alle sykdommene som gjerne kommer og går i en barnehage som bekymrer meg. For en forkjølelse er jo ikke bare en forkjølelse for Aron… Også henger det fortsatt litt i angående det premature, det skal så lite til før noe blir for mye. Både i form av lys, lyder og folk. Vi får se etter hvert! Foreløpig setter jeg stor pris på å kunne gå hjemme med ham litt ekstra og selv ta hånd om han og hans behov, som fysio, trening, stimuli og sondeernæringen, noe jeg er veldig glad for. Så vi stresser ikke med noe helt enda. Det krever mye, hverdagen er lang – men å kunne ha muligheten til å se fremgangen han gjør hver eneste dag, når en selv er med på å få det frem, det er dét som er det viktigste for meg 😊

Share: