“Mamama”

“It’s about progress, not perfection.”
— Melissa Cote

Dagen i dag altså. Eller, i går blir det vel nå som klokka har bikket midnatt… For en fin dag det var. Vi tok turen til oldefaren vår og spiste middag og hadde vafler til dessert. Humøret til mini her var helt på topp, snakket masse til oldefar, smilte og lo. Finnes det en bedre følelse? Og stoltheten til oldefaren selv da vet du, strålte som sola, hos begge to 😉 Når det begynte å nærme seg kveld for Aron vandret vi oss hjemover igjen, jeg godt i gang med ‘mamamaaamma’ som har blitt repetert her hjemme nå omtrent 24/7. Når vi snakker med Aron ser vi tydelig hvordan han beveger leppene, det er bare ikke så enkelt å få til lyder samtidig. Vi har trent mye på nettopp det den siste tiden, Aron og meg.

Kveldsstellet var tatt, nattpysjen var på og nest siste måltid sto for tur. Vi gjorde som vanlig, snakket og plapret, klappet søte og sang nattaviser. Han med koselydene sine, jeg med ‘mamama’. Så ble det stille. Veldig stille. Og den vanlige Aron- stirringen ble til to trillrunde kuler og ett stort glis kom frem:

‘Mmm.. mma.. maaa.. ma’

Hva. Skjedde. Nå. Kom disse lydene fra gutten selv? Hørte jeg rett? Hadde han nettopp gjentatt mine ord? Krysset vi statistikker igjen? You bet. Og som jeg skrev på Instagram tidligere, ‘det fikk tårene til a mor til å renne i strie strømmer.’ For det gjorde nettopp det. Takk høgre makter for at det var nattatid, for jeg trengte den tiden som kom etter til å fullføre gråte- scenarioet jeg hadde satt i gang. Dere skulle sett som hu’ tutet! 😉

Dette har vi vært så spente på alle mann, hvor mottakelig denne delen av hjernen er for blant annet språkutvikling. Til nå har bare Aron laget én fast lyd som han gjentar, alle andre kommer nå og da – men mye, mye sjeldnere. Én lyd, to- tre toner. I dag krysset han grenser og hermet etter mine. Stoltheten jeg sitter med nå i natt… hvordan i alle dager jeg nå skal få sove undrer jeg fælt på. Den største av de største milepæler. Jeg venter aldri på dette like lenge som jeg gikk og håpet på det smilet før det kom – for dette visste jeg veldig godt ville bli en liten utfordring. Eller, som dere ser – så visste jeg så visst ingenting, tross alt. Det vil ta tid det her, jeg er innstilt på at i morgen starter vi på blanke ark og må øve igjen og igjen til det skal sitte. Og det skal vi. For denne gutten her – han kan.

Så, du. Kjære mamma som nå sitter og venter på den aller første milepælen. Når den kommer, du kan ikke forestille deg følelsen som vil treffe deg. Aldri før har du kjent noe lignende. Det vil alt være verdt det. Du vil aldri ta noe for gitt igjen.

For, du skjønner det…Aldri undervurder hverken deg selv eller andre. Noen gang. Du vil bli overrasket over hva kropp og sinn er i stand til – etter traume, skade eller personlige kamper.

Share: