This journey of ours

“Your journey has molded you for the greater good, and it was exactly what it needed to be. Don’t think that you’ve lost time. It took each and every situation you have encountered to bring you to the now.
And now is right on time.”


Jeg er ingen religiøs person av meg, men jeg liker å tro på at alt skjer for en grunn. Gjennom mine egne dager midt oppe i det hele så kjenner jeg at jeg skulle ønske jeg av og til visste grunnen til hvorfor ting blir som de blir. Jeg tror ikke lenger på tilfeldighet. Jeg tror ikke vi møter på hvem som helst uten at det ligger en dypere mening bak. Enten det er en berikelse eller en lærdom. Du er nok en berikelse, du. Du vet… Du vet. Jeg tror på det. Gjennom hele oppholdet på Neo, langt tilbake til min egen barndom, helt opp til nå – gjennom tårer og frustrasjon, sorger og selvhat, jeg har alltid trodd det. En eller annen plass, langt der inne, noen ganger dypere enn andre, så har jeg alltid stått ved like på den. Så er det opp til en selv, da. Om en vil utforske mulighetene en har når en sitter midt i sitt eget sirkus – eller om en vil legge seg ned i hullet en har startet å grave to meter lenger borte, klargjort for å bli okkupert.

 

Jeg har gjort begge deler, i denne prosessen med å godta det som er – og legge bort det som var. Det som kunne ha vært. Eller ikke. For det var aldri noe ‘som kunne ha vært’, det var alltid det her. Hele livet mitt har bygget seg opp til dette kapitlet, og foruten alle stormene i fortiden hadde jeg ikke den dag i dag vært så bestemt på at jeg faktisk kan klare alt. Jeg må bare lære å tro litt mer på meg selv. For, ord kan alle dele, men å tro på det en selv skriver… det er noe annet. Klarer Aron, klarer jeg. Selv om det er jeg som skal lære han, så har han allerede lært meg mest. Hva som egentlig er viktig her i livet. Og tro du meg, det er ikke de små dilemmaene på ungdomsskolen vi alle en gang har trodd skulle ende alt 😉 Hehe, om jeg bare hadde visst da det jeg vet nå.

Vi deler de fighter- genene der, vi to. Jeg tror vi arvet det fra min bestemor. Hun var fantastisk. Sterkere enn sterkest, til aller siste slutt.

Jeg skulle vel bare ønske man kunne se utfallet av mulighetene som er, og gripe det som viser seg å vær det rette – før en tråkker i salaten for endte gang. ‘Jeg gir meg selv ganske gode råd, men det er sjeldent jeg følger dem’ – Alice i Eventyrland. En setning som har følgt meg i alle de år. Spesielt de gangene jeg tar valg jeg vet jeg ikke vil få noe ut av. Hvorfor gjør vi det, egentlig? Må det til for å få litt spenning i en ellers rutinert hverdag? Man kan jo jammen lure. Selvfølgelig kan det ikke være så lett, vi hadde aldri lært på den måten. Men, jeg ønsker det da likevel. Jeg føler vel kanskje jeg har begynt å lære nok innenfor visse rammer i løpet av min unge tid – selv om det sikkert ikke stemmer dét heller. Man kan alltid lære mer, vise mer, se mer, drømme mer. Og det klarer man aldri ved å gripe etter strå når det stormer rundt deg. Da vil du til slutt bare falle og slå deg. Når en finner seg selv der, da må man snu seg, hoppe i havet og håpe en overlever dét. For første alternativet hadde bare utsatt fallet noen ekstra minutter. Ta skjebnen i egne hender, rett og slett, før den tar valget for deg.

Tar vi ikke livet, drømmene og mulighetene våre i egne hender, da vil det falle inn i noen andres. Og gjett hva de har planlagt for deg? Svært lite.

Share: