Memory lane

Tilbake til da vi fortsatt var innlagt på Neo vågde vi etter en måned innenfor sykehusets fire (hundre) vegger å ta oss en tur inn til selve byen. Vi fikk ofte høre fra kontaktsykepleierne våre at vi burde det, ta oss en liten tur, samle litt krefter. Denne dagen skinte sola, og den ene av dem nærmest ba på sine knær at dette måtte vi utnytte – Aron var jo i de tryggeste hender, aldri igjen ville han få så gode barnevakter, tross alt 😉 Til nå hadde hverken jeg eller Joachim omtrent så mye som gått på butikken på nærmest fire uker, så at det i det hele eksisterte en verden utenfor – det hadde nesten gått oss hus forbi.

Men, åh… den dagen vil aldri gå i glemmeboka. Det var så følelsesladet, det å vandre rundt i både solskin og på senteret. Bare det å se folk i store mengder var noe helt nytt. De levde hverdagen sin, de, med skole, jobb, familie… hjem. Åh, som vi lengtet. Tror ikke vi var stort lengre enn en liten time, knappe to, da Aron hele tiden lå i bakhodet, selvfølgelig, er jo sånn det skal være! Så vi avsluttet med en liten date på Peppes før mammahjertet begynte å rope for full hals. Så da kjørte vi de fem minuttene tilbake til Neonatal – vårt andre hjem. Rollen som nybakte foreldre med en tvist det der, vet du… 😉

Det er nok denne dagen som har gjort Aron’s babybok til noe helt spesielt for meg, for det var da vi kjøpte den. Jeg falt helt for hvor spesielt oppdelt den var, med plass til mye informasjon – med mange ekstra både sider og lommer for bilder og minner. Lite visste jeg, der og da, at minnene ville strømme så kraftig på da jeg for litt siden fant den frem igjen.

Aron ble jo født to måneder for tidlig, så den ble lagt litt bort etter vi kom hjem. Vi hadde selvfølgelig ett lite håp helt i starten om at han kanskje ville nå noen milepæler etter korrigert alder… lite visste vi også at disse milepælene heller ville bli noe så utrolig dyrbart og helt ekstraordinært for oss. Så, fantastisk var det nå, å kunne fylle inn både første smil, første latter, første tenner (og det har blitt mange, gitt!) og første måltid – hele ti måneder etter. ​Ja, i dag er faktisk gutten selv blitt hele ti måneder. To måneder til, og en bursdag står for tur. Altså, stoltheten vil aldri en ende ta her i hus, og godt er det.

For ei reise det har vært… ❤️

Share: