En brå endring i planene

I dette skrivende øyeblikk… da er vi faktisk hjemme. Hjemme i stua vår. Stua vår på Sunnmøre. Det gikk ikke helt som planen det her, skjønner dere…

I forgårs da vi endelig hadde kommet oss til rette på hotelrommet ble den lille vennen vår brått syk ved nattestid. Feber, en fæl hoste og ingen måltid som fikk bli i magen. Vi kontaktet Riksen med det samme og fikk nedsendt blant annet noe febernedsettende. Dette hjalp og Aron ble med ett mye roligere og sovnet kort tid etter. Dessverre ble han dårlig igjen noen timer etter tidlig på morgenen, så da ble det i full hast til legevakten. Der ble vi sendt videre til barneavdelingen på Ullevål. Luftveisinfeksjon.

Synes forresten det er verdt å nevne at vi her møtte igjen en av sykepleierne som var hos oss den aller første tiden vår på Neo i Ålesund, de aller første dagene på Intensiven etter Aron ble født. Det var så godt, så utrolig trygt. Savner de englene av noen mennesker fra den avdelingen der altså. Hun synes Aron hadde blitt SÅ stor, og så fin da vet du 😉 Hun så det nok ganske så klart, for gutten var jo ikke mye over kiloen sist hun så ham. Åh, som tiden flyr av sted…

Alle undersøkelsene vi hadde på Riksen ble deretter kansellert, inkludert PEG- operasjonen, selvfølgelig. Man tar ikke unødige risker når det kommer til narkosen. Nivåene på blodprøvene var ikke høye nok for en innleggelse på barneavdelingen, da dette ikke er noe som behøver behandling – annet enn ro og søvn. Så da ble vi sendt direkte hjem på første fly, omtrent bare timer etter vi hadde kommet frem. Ettersom ventelisten ofte er høy på Riksen i tilfeller som dette er det nå ikke annet å gjøre enn å vente på ny ledig time, enten allerede neste uke eller måneder fra nå av. Det er så fryktelig trist det her. Vondt for Aron som har måttet reise så mye på svært kort tid, han som er vandt med rolige omgivelser og de faste rutinene sine – og ikke minst for at sonden nå blir liggende å irritere enda lenger. For ikke å glemme selve undersøkelsen i svelget som vi sårt lengter etter svar på. Å snakke med de nevrologiske spesialistene der er noe vi har ventet lenge på.

 

Men, men. Sånn er det – det viktigste er tross alt helsen til Aron, så da må det bli sånn for nå. De to siste dagene har vært fryktelig stressende og nå er vi helt utkjørt alle mann. Gjorde godt å få sovet ordentlig ut, så får vi krysse fingrene for at vi blir innkalt igjen om ikke så alt for lenge!

Share: