Det faller naturlig

“Your child will teach you more than you will ever teach them.”
— Melissa Noelle


Jeg kan huske det som det var i går da jeg fikk legge hånda mi på brystet ditt for aller første gang. Du var så liten i den store kuvøsen, og håndflaten min dekte nesten hele overkroppen din. Jeg var så redd. Jeg visste ingenting, ingenting annet enn at deg – deg skulle jeg vie hele livet mitt til. Deg skulle jeg beskytte. Jeg husker godt da jeg første gangen hørte ene av Intensiv sykepleierne si ordene som har brent seg fast i både hjertet og hukommelsen.

“Det er dere som kjenner Aron best”
“Dere vil lære han å kjenne”

Til daværende tidspunkt hadde vi måtte hatt hjelp til det meste grunnet alt Aron var oppkoblet på, av både medisiner og pustehjelp. Vi hadde i starten alltid én ekstra til stede, som hjalp til med alt i fra løfting ut av kuvøsen til kveldsstell. Mot slutten koblet vi både opp og ned alt utstyr selv og rutinene jeg aldri trodde jeg skulle komme inn i ble den nye hverdagen. Plutselig var det alt hjemme som ble ukjent. Vi hadde monitoren som ble vår bestevenn, som alltid ga beskjed om det skjedde endringer i pustemønsteret. Vi hadde sonden vi ga mat via til faste tider. Vi hadde våre tidspunkt på å stå opp på Sykehotellet og komme oss opp på avdelingen, og vi hadde det samme faste tidspunktet hvor vi tok kvelden og vandret oss ned igjen for noen timer med søvn – om vi ønsket det. Om vi klarte det.

Vi hadde alle hjelpemidlene vi trengte – for ikke å lære oss å kjenne babyen vår.
Så hvordan kunne hun si vi kom til å lære oss disse tingene?

Jo; man lærer å se ting fra et komplett annet perspektiv og det som før var så fryktelig nytt og ukjent faller plutselig som en ny, naturlig hverdag. Jeg tror vi var heldige, sånn sett. Vi visste ikke om en annen tilværelse som nybakte foreldre enn den vi brått ble kastet ut i. Vi visste aldri hvordan det egentlig kunne være. Det er dette vi kjenner til, det var denne starten vi fikk – og dét falt like naturlig for oss, etter hvert, som tiden hjemme etter barsel falt naturlig for deg.

​Vi kan ikke savne noe vi ikke kjenner til.

Sonden, for oss, blir som amming og flasker for andre. Til lenger tid vi fikk med Aron, til våknere og kvikkere han ble – til mer lærte vi. Via rutinene vi og de fantastiske sykepleierne satte opp kom vi oss inn i en hverdag vi lærte mye av. Aron ’tilhørte’ ikke lenger sykehuset – Aron ble vår. Akkurat sånn det skulle være. Jeg er så takknemlig for de vi fikk som våre kontaktsykepleiere på Neo, for de fikk oss til å forstå at Aron trengte oss, at vår rolle som foreldre var viktig midt oppe i et sirkus hvor en føler seg så liten og redd, så total hjelpesløs.

Den dag i dag er det nemlig vi som kjenner Aron best – på den samme måten jeg før aldri kunne forstå. Tenke seg det, at en kan gjenkjenne og skille mellom alle de forskjellige gråtelydene, alle de forskjellige smilene – alle de forskjellige bevegelsene. 😉

Share: