Stor gutt

Åtte måneder – med andre ord seks måneder siden vi forlot Neo. Ett halvt år siden vi først kom inn døra hjemme, med en liten gutt som enda ikke hadde bikket tre kilo og en hverdag som var total fremmed. Aldri mer leger rett utfor døra, ingen flere monitorer, ingen andre til å lene på enn oss selv. Og du, så fint det har gått!

I går bikket Aron åtte måneder, seks korrigert. Vi har gått i fra 2170g til 7335g, 45 cm til 67 cm og strl 42 til 68-74! Favorittleken er Mr. Voffs, med kort følge av speil- leken som kom i julegave av tante Jeanielle, med melodi og dansende bilder på skjermen ved berørelse 😃 Som vi til og med har lært oss å slå på heeelt selv! Hurra! Milepæl akkurat den der, at han har koblet hva som skjer når han trykker på skjermen – og virkelig går inn for å få frem den hånda, til tross for hvilken stor oppgave nettopp det ér for denne karen. Vi griper mer og mer etter leker, som vi nå kan holde på egenhånd i kortere perioder. Flere lyder har kommet, vi smiler bare mer og mer og noen ganger har vi til og med fått høre en liten antydning til latter!

 

Aron liker veldig godt å se på seg selv i speilet, leke med sine tær og lese i bok! Vi liker der i mot ikke å sitte stille ved mating, noe som dessverre er viktig da gulping er noe vi sliter med, logisk nok, grunnet reflux. Vi synes heller ikke noe særlig om å kjøre bil, det kunne vi fint klart oss uten – og nåde den som stryker på hodet hans… 😉

 

I følge seks måneders kontrollen hos helsesøster i går ligger vi på rundt fire måneders- stadiet på motorikken, noe vi er godt fornøyde med. Må huske på at dette er gutten som ikke bevegde en muskel omtrent hele nyfødt perioden – så fremskrittene er enorme! I tillegg til det hypotone og de spastiske bevegelsene som hemmer en del av utviklingen så har det tydelig ikke latt han stoppe fra å ta store skritt innen svært kort tid. Og så er det jo så godt å få respons via smil, det endrer virkelig hele hverdagen. Man glemmer litt av alt det hektiske, og lever mer i øyeblikket enn selve fremtiden – hvor tankene ofte vandrer når kvelden kommer.

 

I tillegg har vi begynt å få opp våre TO (!) første front tenner på nederste rekke, det er jo stas! Så hjem fra helsestasjonen kom vår aller første tannbørste, da slo realiteten inn kan du tro – begynner å bli stor gutt! Vel, kanskje ikke like stas for den minste som det er for oss foreldrene da må huske, merker nemlig at de plager litt, men det har heldigvis gått veldig bra til nå. Så da blir det spennende med tannpussen etter hvert, for det er heller ikke noe særlig til stas med noe som helst i munnen. Vi lurer jo på om dette kan ha noe med vegringen etter flasken å gjøre, så vi håper på det kommer seg med tiden.

Share: