Those golden eyes

I går var vi på Øye Poliklinikken for å sjekke hvordan det sto til med synet til Aron, om utviklingen hadde fortsatt i riktig retning. Den første kontrollen som ble gjort da vi fortsatt var innlagt på Neo var veldig positiv, noe som slett ikke var noen selvfølge dét heller. For, ved en slik pangstart som vår lille hadde er det en fare for at det kan ha oppstått skader på foreksempel synet. Men, det så bra ut denne gangen også! Alt hadde gått over all forventning og for øyeblikket kunne ikke legen se noe som skulle antyde at det ville forandre seg. Dere kan tro vi jublet, for en glede!

… Og det måtte jo feires med noe nytt 😉

Nei, det har rett og slett vært mye positivt i hverdagen vår i det siste. Dagen før var vi også hos fysioterapauten som kunne merke forskjell i holdningen til Aron når det kom til muskulaturen. Han har alltid hatt en veldig spenning i kroppen som gjør at han bender kroppen bak i bru – men med øvelsene vi har gjort har det blitt stor forskjell på det. Det er jo foreksempel først nå vi har kunnet bære Aron liggende i armkroken for en liten stund, standard baby posisjon, uten protester med det første. Den nærheten er ubeskrivelig. I tillegg har armene kommet mer og mer opp og fingrene har fått mye mer bevegelser i seg, så det at nevene åpner seg mer og ikke bestandig er knytt sammen er uten tvil den største seieren. For vi har jo hatt litt bekymringer rundt nettopp det. Og tenk, alt dette har skjedd bare den siste uka! Så det med å gripe tak i lekene tror jeg nå bare er rett rundt hjørnet 😉

 

Det er virkelig godt å se at ting går den rette veien!

Share: