Takknemlig

Av og til går dagene sånn i ett, at det er så lett å glemme de små tingene i hverdagen som egentlig utgjør ganske mye. Ting en tar for gitt, fordi de er en ‘selvfølge’. Det traff meg godt nå kan du tro, når jeg ser tilbake på uken som har gått – hvor vi har hatt solfylte dager som vi virkelig har utnyttet! For, dette er faktisk hverdagen vi drømte om når vi fortsatt lå inne på Intensivavdelingen. Det her, akkurat nå. Vi tre, Aron og oss. Hjemme.

 

 

Bare det å se gutten vår ligge i sin egen seng skulle bli så godt. Og akkurat nå, i skrivende øyeblikk, så er det nettopp det jeg gjør. Nå har det blitt en ‘selvfølge’ det også – men aldri om jeg kommer til å ta det for gitt.Jeg tenker ofte på det, spesielt da vi slo på stortromma her om dagen og tok oss en tur på fjellet. Det var den friske luften der jeg så sårt ønsket å fylle lungene med når vi lå på Neo og så sommeren passere oss forbi via sykehusvinduene.

Nei, nå gleder jeg meg virkelig til sommer! Den skal nytes så til de grader, og det skal bli så spennende å vise Aron mer av verden. Den første tiden besto jo for det meste av rolige omgivelser, med lav terskel for både lyd, lys og stimulering generelt. Premature er jo sensitive, og vår lille er intet unntak. Eller var intet unntak. Herlighet, jeg kan ikke tro at den lille babyen min allerede blir ett(!) år på den tiden også!

Share: