This ol` road of ours

Da var vi her igjen… Barneavdelingen. Jeg på sengekanten, en sovende Aron på brystkassa til papsen for sitt nest- siste måltid for kvelden og den lille touch- tv’n på veggen med volum én – fordi pennen som hører til, den har aldri vært der. Ikke sist gang vi var her heller. Sist gang, ja… Man blir egentlig aldri vandt med det. Ikke burde man vel bli det heller, selv om vi egentlig har kommet oss på god vei. Mimrer tilbake til første gangen vi måtte reise tilbake hit etter vi endelig var kommet hjem fra Neo – der sykebaggene tok fint 20 minutter å pakke. Denne gangen tok det fem og vi satt i bilen.

 

Men, likevel så er det den trygghet følelsen som kommer når vi går inn her. Vi vet hvem de er, de vet hvem vi er. Ingen eviglang prosess med å forklare hvem Aron er, for de vet. Og dét, dét er godt. Vi er så kjent med det meste av utstyret her, at ingen lenger viser oss hvordan vi hverken kobler til monitoren eller endrer på innstillingene. Husker tilbake til første tiden på Intensivavdelingen i fjor August da jeg trengte hjelp bare til å slå på vaskemaskinen. Haha, tiden flyr, du!

 

Denne gangen gjelder det anfallene til den lille sjefen vår, som ingen enda helt kan si hva de kommer av. Vi håpte på svar under EEG-en, men den viste ikke stort. Der var ‘noe’ i bakgrunnen, men med så små så skal det ikke mange rykkene til før det gir litt feil utslag. Er ikke lett å være hverken mamma eller pappa når ikke engang fagfolk vet hvilke tiltak som må til, så vi håper nå at denne gangen kanskje vil bli starten på slutten for nettopp dette.

Share: